Likevel viser det seg ofte at det ikke er virkeligheten. Du klarer ikke helt å tro på det selv.

Jeg vil gjerne hjelpe deg med å endre på det. Jeg ønsker å hjelpe deg med å få troen på deg selv. Til å bygge en god selvfølelse og styrke.

I anledning jul ønsker jeg å gi 5 personer 4 timer coaching via skype eller fysisk møte. (2 samtaler a 90 minutt)

Du kan delta ved å klikke deg inn på linken under ↓

https://www.facebook.com/604469029687668/photos/a.604495353018369.1073741827.604469029687668/935801223221112/?type=3&theater

Lik og kommenter et JA under bildet på facebook.

Trekkes julaften ♥

Du er det viktigste i ditt liv, jul, coach


«Når du sier ja til andre sier du samtidig nei til deg selv.»

Helt fra barnealder har vi blitt opplært til at vi skal være snille med hverandre. Vi skal gi av oss selv og stille opp der vi kan. Det ligger innebygd i oss.

Innimellom så kommer jeg i situasjoner der jeg opplever at det er vanskelig å si nei. Ganske nylig så opplevde jeg det. Det ender med at jeg sier ja, selv om jeg vet at jeg burde si nei. Det innebygde «flink pike» syndromet tar overhånd.

I øyeblikket som dette skjer velger jeg samtidig bort meg selv..

Nå som vi har passert 1. desember og har tredd inn i førjulstiden, en hektisk tid, ønsker jeg å sende ut noen tanker som kan reflekteres over både av meg og dere.

For en tid tilbake var jeg med i en artikkel i magasinet Shape Up hvor dette var temaet og nå ønsker jeg å dele det med dere uavhengig om dere leste artikkelen eller ikke. Vi får aldri nok påminnelser om å senke kravene til oss selv.

Førjulstiden skal i utgangspunktet være en hyggelig tid, men de fleste av oss rusher rundt med pulsen langt opp i halsen og når julen endelig er der så finnes det ingen energi igjen. Den ble brukt opp i førjulstiden.

Vi ønsker å være snille, gode og pliktoppfyllende mennesker. Vi sier «ja» til å stille opp på det ene eller andre, til å hjelpe og bidra, til å gjøre en tjeneste også videre. Vi frykter å si «nei» av mange grunner.

Hvis du nå kjenner etter, hvor kommer den frykten fra hos deg?

Hos meg så handler det om et ønske om å hjelpe og gi. I tillegg så er jeg redd for å fremstå som egoistisk, redd for hvordan et nei blir mottatt. Konfliktsky… Det ligger flere årsaker til grunn.

Men hvis jeg spør: Er det egoistisk å ta vare på seg selv?

Jeg regner med at de fleste sitter igjen med et «nei.»

Om vi hele tiden skal gi, gi og gi, så går det på bekostning av noe. Det går utover oss selv. Enkelte møter til slutt veggen. Det er som når sikkerhetsruntinene blir opplest over høytalerne på fly og som du helt sikkert har hørt tidligere: «Ta oksygenmasken på deg selv først før du hjelper andre.»

Hva skjer hvis du ikke gjør dette? Jo, da vil du til slutt gå tom for oksygen… Får du da hjulpet noen? Svaret er nei…

Egenomsorg er motsatte av egosime! Hvis ikke du tar ansvar og tar vare på deg selv, hvem skal da gjøre det?

Det starter med deg selv. Du må faktisk starte med å gi av deg selv til deg. Det blir på samme måte som når du gir av deg selv til andre så får de det godt. Når du starter å bry deg om deg selv, så får du det bedre. Og når du gjør dette vil du få større raushet og få påfyll til å gi til andre uten å kjenne det som et offer.

Du vil ikke klare å gi til andre på den måten du ønsker om du ikke tar vare på deg selv først. Jeg sier dette like mye til meg selv som jeg sier det til deg. Dette er så viktig. Vi må gå inn i oss selv og kjenne etter hva dette betyr. Gruble litt over det, ta noen valg og sette tydelig rammer som er riktig.

Dette gjelder ikke bare nå i førjulstiden, det er like viktig å ta det med seg i både jobbsammenheng og i hverdagslivet ellers. Tenk litt over hva du velger å si ja til. Velg å si ja til deg selv først, da vil andre få større glede av de gangene du velger å gi din verdifulle tid til de.

Det er en jobb å endre og det krever at du prøver og feiler litt. Du må finne ut på veien hvordan det kan gjøres riktig for deg. Det er som jeg fortale innledningsvis, at jeg innimellom havner i gamle mønstre. Det er helt normalt. Det er derfor det må gjentas og gjentas, etterhvert så vil det bli lettere.

Gi deg selv tid til å finne tryggheten og støtten i deg selv. Øvelse gjøre mester.

Er listen din allerede overfyllt er det enda ikke for sent. Det er fullt mulig å endre på det ved å justere litt på de planene som er lagt. Det er lov til å si nei og endre mening. Du trenger ikke forklare årsak, det er det kun du som har noe med, eller du kan velge å være åpen om det og si det som det er.

Si «JA» til deg selv, det skal jeg gjøre. Når starter du?

Egenomsorg

 

 


Tanker jeg ofte går med er hvor mye vi skal skjerme barna våre. Hvor mye skal vi som voksne involvere og dele åpent med de? Hva er greit og når er tiden inne? Hva vil de takle og hva vil de ta skade av?

Når jeg hadde det vanskelig og sleit så trakk jeg meg tilbake. Inn i min egen lille boble. Der jeg trodde ingen ville legge merke til og sense.

Spesielt ovenfor min eldste sønn på snart 18 år. Jeg har to barn, Liam på 4 og Vetle som blir 18 i desember.

Jeg var redd. Jeg var stolt. Jeg ville for alt i verden ikke påføre han mitt. Jeg skulle være sterk og  jeg skulle være supermamma.

Når angsten kom eller jeg var lei meg så flyktet jeg inn i mitt sinn. Jeg lukket meg. Gjemte meg.

Jeg valgte å bli sur og irritabel.

Barn merker og forstår så mye mer enn vi tror. De er følsomme for stemninger.

Da Vetle var rundt 16 år åpnet jeg opp. Jeg lettet på hjerte og jeg delte åpent. Jeg burde gjort det mange år tidligere… Vi har alltid hatt et åpent forhold og snakket om mye, men ikke dette.

Jeg ville så inderlig og jeg trodde jeg skånet han, men det gjorde jeg ikke. Jeg ser det nå og jeg er veldig glad for at jeg tok skrittet. Vi har snakket mye om dette.

Barn trenger at vi snakker med de og setter ord på hva som skjer. De trenger forståelse. De trenger også å få sette ord på hvordan de opplever det. De trenger å vite at det ikke er deres skyld eller ansvar.

De trenger ikke å få vite alt. De skal ikke involveres i voksentemaer eller brukes som samtalepartner. Det finnes en balanse.

Del litt, sett noen ord på det som gjør det lettere å forstå ♥

Hvor mye syns du det er greit å dele med barna?

Hvor mye skal barna skånes?

 

Tidligere innlegg om angst:

http://linndalsaune.no/2016/09/27/jeg-puster-raskt-og-panisk/


Er jeg åpen for å få medlidenhet og oppmerksomhet?

I det siste har jeg fått flere tilbakemeldinger om min åpenhet.

Det betyr veldig mye å få vite at det jeg skriver har stor verdi for dere som leser. Det er nettopp det som er min motivasjon for å gjøre dette og for å fortsette.

Jeg har fått flere meldinger, kommentarer og mail om at det jeg skriver hjelper og gir håp om at det finnes løsninger. At det motiverer til å ta de takene som skal til. Jeg har fått forespørsler om hjelp. Mennesker som tillitsfullt deler sine historier med meg.

Jeg er så takknemlig.

Mitt valg om åpenhet er ikke for å få medlidenhet, men for å vise at vi som har utfordringer ikke er alene. Ofte føler du deg ensom og annerledes. Det skaper frykt for å dele og å åpne opp. Du er redd for at du skal bli sett ned på, bli stemplet og satt i «bås.»

Jeg ønsker å ufarliggjøre det å være åpen. Min erfaring er at åpenheten bidrar til styrke. Samtidig er det også en frykt. Redsel for at noen vil stille meg til veggs og være negativ. Det krever mye å være åpen. Sårbarhet…

Men det andre betyr så mye mer.

Det er trist å vite at mange sliter og går igjennom et helvete.

Det betyr det utrolig mye at jeg kan bidra til at noen får det lettere. Om så om det bare er en. En er mye det.

Jeg har alltid brydd meg om mennesker rundt meg. Jeg har alltid brydd meg om de som trenger litt ekstra hjelp. Jeg har mye omsorg og kjærlighet å gi. Det betyr mye å vite at andre har det bra. Jeg vil dele mine tanker, følelser og erfaringer. Være et medmenneske. Jeg velger å bruke min stemme. Jeg ønsker å hjelpe, bidra og gjøre en forskjell. ♥

Hva er dine tanker rundt dette?

Takknemlig

DU ER BRA NOK

 


12janes-fotografi-linnHvor ofte opplever du at den planlagte treningen ikke blir noe av?

Du har bestemt deg for at nå… NÅ, skal du virkelig ta treningen og helsa på alvor. Noen timer eller dager etter har du ikke gjennomført en eneste en. Tiden har ikke strukket til , energien er bånn i bøtta og sofaen vinner. Du sitter igjen med en tynget følelse over å ha mislykket, IGJEN…

Du ser hvor dedikerte og flinke alle andre er og tenker at du ikke duger til noe. Du skulle ofte ønske at du hadde en treningspartner som kunne dra deg med. Eller at du hadde et samarbeid med en personlig trener hvor du forpliktet deg til å møte opp og gjennomføre økta, men det er for dyrt. Kanskje du er alene med barn og kan ikke reise i fra. Det kan være mange årsaker. Du tenker at når du ikke får trent på et senter så vil ikke treningen ha effekt.

Jeg kjenner meg igjen.. Med lange dager som alenemor, med jobb og studier hadde jeg en periode hvor alt ble veldig demotiverende. Jeg var oppgitt over å ikke komme meg utenfor døra etter leggetid og energien var ikke tilstede. Sofaen fristet mer og var så fordømt god. Det ble en gjenganger at treningsøktene utgikk.

Jeg angret like mye hver eneste gang i ettertid. Fordi jeg innerst inne visste hva jeg gikk glipp av ved å ikke trene.

Til slutt ble jeg nødt til å ta grep og gjøre endringer. Jeg måtte planlegge og tilrettelegge sånn at jeg fikk gjennomført. Jeg måtte gjøre det enklere for meg selv.

De små justeringene jeg gjorde med tanker og målsetting førte til at det ble det lettere og jeg klarte å få rumpa opp av sofaen. Og det helt uten både utstyr og treningssenter. Jeg stilte mindre krav til meg selv og det hele løsnet.

Myten om at styrketrening med kroppsvekt ikke har noen effekt kan vi skrinlegge med det samme. Du må virkelig ikke inn på et treningsenter og løfte tunge vekter for at treningen skal gi resultater.

Den beste treningen er den som blir noe av, og det beste er at det vil gi resultater på mange områder!

Det vil gi deg en sterk kropp, fra topp til tå, fra innsiden og ut. Du vil få mer energi, overskudd og glede. Selvfølelsen øker betraktelig. Dagligdagse arbeidsoppgaver vil bli lettere. Det vil gi bedre søvnkvalitet. Helsegevinsten er stor.

Nå vil jeg å invitere deg til det samme. Til å trene hvor som helst, når som helst. Ønsker du å gjøre den på jobben, innendørs hjemme, utendørs hvor-som-helst, på hytta eller på en strand med bølgeskvulp fra havet, så sier jeg: JA, bare gjør det.

Jeg vil gi deg muligheten til å kjenne på følelsen av mestring og lykke !!

Blir du med?

Effektiv hjemmetrening!

♥ Du mottar nytt treningsprogram på mail hver uke i 4 uker

♥ Vi bygger en sterk og utholdene kropp med ekstra fokus på mage, rumpe, lår og fettforbrenning

♥ Hver øvelse linker til en video hvor jeg viser deg utførelsen av øvelsene.

♥ Jeg kjører en liveøkt i uken i de 4 ukene.

♥ Du velger selv om du vil trene 2 eller 4 økter i uken.

♥ Du får tilgang til en lukket gruppe på Facebook hvor jeg besvarer spørsmål, du treffer likesinnede, og vi kan dele tips og inspirasjon med hverandre.

♥ Vi skal ha det veldig gøy sammen. Jeg gir deg verktøyene du trenger for å komme i gang og bli trygg på treningen.

♥ Oppstart: Mandag 31.oktober

♥ Pris: 299,- for alle 4 ukene

♥ BONUS: De tre første som melder seg på får 1 samtale med meg via skype til en verdi av 800kroner. I denne samtalen vil du få muligheten til å jobbe grundig med motivasjon og målsetting. Jeg veileder deg i det du måtte ønske

(Forutsetter at det er minimum 10 påmeldte for gjennomføring)

Er dette noe som kunne passe deg?

Meld deg på da vel 🙂

 

 


I forrige innlegg fortalte jeg om mitt første møte med angst.
Angsten som kom som et lyn fra klar himmel, helt ut av intet, hvor jeg trodde mine siste minutter var kommet. Jeg trodde jeg skulle dø.
Jeg havnet på legevakten, møtte en realtivt uinteressert lege, og ble sendt hjem med beroligende tabletter.

Dager ble til uker og jeg ble et fast inventar både hos fastlege og legevakt. Panikkanfallene kom og tok meg hver eneste dag. Og hver gang ble jeg sendt hjem med samme beskjed..

«Du har angst… Ta disse pillene, så vil du føle deg bedre etterhvert, det går seg til»..

Pillene tok jeg aldri..

Det var ikke godt nok for meg. Jeg klarte ikke å slå meg til ro med det. Jeg var redd. Jeg hadde ingen anelse om hva som skjedde med meg og kroppen min. Jeg trodde jeg hadde blitt alvorlig syk. Dødssyk.

Det var vondt.

Det var fryktelig å oppleve å ikke bli tatt på alvor. Ingen kunne gi meg en god forklaring på det som skjedde eller hvorfor det skjedde.

Det eneste jeg satt igjen med var ett eneste ord og mange vonde følelser. Angst og frykt..

Jeg var redd for å sovne på kvelden, redd for å aldri våkne igjen. Redd for å puste feil. Redd for å gå ut døra. Redd for å gjøre noe som trigget dette frem.

Etterhvert begynte jeg også å overanalysere hver eneste ting som skjedde i kroppen. Om det knaket, stakk eller gjorde vondt et sted så ble jeg redd for at jeg hadde fått kreft, svulst, hjerteproblemer og så videre.

En periode kjentes det ut som at jeg hadde satt fast noe i halsen. Det var akkurat som at det satt fast en nøtt, en stein eller lignende. Til slutt krevde jeg røntgen som viste at det ikke satt noe fast. Jeg hadde bare en fornemmelse av en klump.

Jeg var stadig vekk på undersøkelser og fikk hver gang bekreftelse om at jeg var helt frisk. Bortsett fra at jeg hadde angst, noe jeg fornektet, samtidig som jeg aldri fikk god hjelp eller veiledning på det.

Det var en ond sirkel. Når en ting slapp taket, kom angsten snikende på andre måter. Akkurat som at den virkelig skulle infiltrere seg i hele kroppen og aldri forsvinne.

Det kan jo høres ut som at jeg hadde blitt en hypokonder, men nå i ettertid når jeg vet mer, har erfart mer og kan mer, så vet jeg at det ikke var tilfelle.

Angst kan utarte seg på mange ulike måter. Jeg hadde panikkangst. Angsten kom brått og uten forvarsel. Det kom sammen med fyskiske reaksjoner som pustevansker, økt og ureglemessig hjertebank, skjelving, smerter i brystet, svimmelhet, nummenhet og dødsangst.

Fordi de kroppslige symptomene er så sterke kan de mistolkes og oppleves som somatiske sykdommer. Du kan tro at du har fått en alvorlig sykdom, som igjen kan føre til at du blir veldig oppmerksom på endringer i kroppen, akkurat slik jeg opplevde det…

Forrige innlegg om angsten kan du lese —-> HER

59janes-fotografi-linnbw

58janes-fotografi-linnbw


Halsen snørte seg. Hjerte hamret. Jeg heiv etter pusten.

I bilen hadde jeg med Vetle, eldstemann, som bare var noen få måndter gammel. Vi hadde vært på besøk hos mamma og skulle videre til en venninne for å overnatte der. Pappa’n til Vetle skulle ut sammen med noen kompiser for å feire at han hadde blitt far. Jeg skulle tilbringe litt etterlengtet tid med jentesnakk og bebiser. Jeg stoppet innom Statoil for å fylle drivstoff, ville ikke ta sjansen på å gå bensintom på veien.

Jeg var glad og gledet meg over den nye tilværelsen min, samtidig så hadde jeg også en usikkerhet som mange nybakte mammaer ofte har. Naturlig nok. Jeg var 18 år og hadde blitt mor for første gang. Til en nydelig og frisk gutt, Vetle. Livet var perfekt.

Etter påfyll av bensin fortsatt jeg turen videre til venninnen. I det jeg passerte Råholt sentrum skjer det noe helt uventet. Halsen snørte seg helt sammen. Jeg fikk mer og mer pustevansker. Hjertet hamret som en tikkende bombe. Jeg får stoppet på en busslomme. Forsøker å hive etter pusten, men til ingen nytte. Jeg leter febrilsk etter mobilen og når jeg endelig finner den, så er den tom for strøm. Jeg puster hyppigere og tenker raskt. Jeg måtte komme meg til vorspillet pappan til Vetle var på. Det var ca 3-4 minutter unna med bil.

Samtidig som jeg kjører fortsetter jeg å hive etter pusten, med vinduene på vidt gap. Jeg var livredd.

Jeg klarte å komme meg helskinnet dit. Jeg løp inn og ropte på hjelp. Pappa’n til Vetle og kompisene hans kom løpende i mot.

«Allergitabletter! Jeg må ha allergitabletter, NÅ!»

Jeg hadde spist nøtter hos mamma. Selv om jeg aldri hadde reagert på spiselig ting tidligere så var det tanken jeg fikk.

Kompisen løper inn og kommer raskt tilbake med både vann og allergitablett. Pustevanskene eskalerte enda mer og jeg får enda mer panikk. Det samme gjør guttene.

En annen kompis ringer til sin far i nabohuset. Han kommer i bil og vi kjører til legevakten.

Jeg gråter. Jeg er redd. Jeg åpner vinduet helt opp med håp om å få puste i frisk luft. Jeg puster raskt og panisk. Hjertet hamrer mer enn noen gang. Svetten renner, samtidig som jeg er kald. Jeg skjelver og kroppen rister både innvendig og utvendig. Jeg enser ingenting rundt meg. Er kun inne i meg selv og kjenner på alle følelser og tanker som velter over meg. Pusten fortsetter enda raskere. Enda mer panisk.

Etterhvert begynner fingrene mine å stivne og jeg blir enda mer redd. Jeg roper høyt at jeg kommer til å dø. Sjåføren setter opp farten. Han blir også redd. En kort kjøretur føles ut som timer.

Når vi kommer på parkeringen ved legevakten har jeg stivnet i hele kroppen og jeg føler at jeg skal forsvinne. Jeg tenker at min siste time er kommet. Jeg gråter febrilsk. Sjåføren forsøker å få meg ut av bilen og forstår raskt at han må hjelpe meg inn. Både armer og bein har stivnet totalt og jeg klarer ikke å bevege på meg.

Inne på sykehuset blir vi tatt i mot av en sykepleier som følger oss inn til legen.

Nå begynner pusten å roe seg og jeg begynner å få tilbake følelse og bevegelighet i kroppen. Jeg er fortsatt redd. Jeg forstår ikke det som har skjedd.

Inne hos legen forklarer jeg historien og hva jeg hadde opplevd. Han sitter å noterer på dataskjermen samtidig som jeg forteller. Det er såvidt han hever på øyenbrynene for å se på meg. Det blir stille i rommet en stund før han begynner å rote i doktorkofferten sin.

«Du har angst,» sier han.

Jeg ser uforstående på han.

«Her har du noen beroligende tabletter. Ta to nå ikveld og en imorgen. Du vil føle deg mye bedre imorgen.»

Jeg sitter der som et spørsmålstegn og ser på han med et tomt blikk. Jeg er utslitt og orker ikke å være til bry…

Angst? Jeg… angst? Hva er angst tenker jeg og går…..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


«Nei, dette går ikke. Jeg har ikke mer krefter i armene. Jeg er redd.» Vi sto i det bratteste partiet i fjellveggen.

Det ble stille en liten stund…

«Jeg vil ikke mer. Jeg vil ned. Jeg vil ned nå.»

img_4222

img_4220

Tankene mine gikk raskt igjennom hodet. Vi hadde klart oss bra frem til nå. Hvordan skulle vi ta dette fatt.

Mens jeg tenker hører jeg deltageren fortsette. Jeg hører at hun er sliten. Hun er i kjelleren, og alle tankene hennes kommer ut i ord.

Samtidig hører jeg også guiden litt lenger unna. Han forsøker å motivere som tidligere, men det nyttet ikke. Deltageren var bestemt, hun hadde ikke mer å gå på.

«Dette går fint,» sier jeg. «Du er kjempeflink. Nå, har du klart og komme deg helt hit.»

Jeg møter motstand. «Jeg har seriøst ikke mer krefter i armene,» gjentar hun. «Jeg er redd for å slippe taket og falle ned. Jeg trodde jeg skulle mestre dette helt fint. Men, det går jo ikke!»

«Flytt fokuset ditt,» sier jeg. «Se på det du har klart frem til nå! ALT du HAR mestret frem til nå! Det er knallbra!! Det er lov å være sliten. Det er lov til å kjenne på de følelsen du gjør nå, men anerkjenn mestringen. Vær stolt av deg selv!»

«Jeg tror nesten at vi må tilkalle et helikopter», sier hun. «Jeg går ingen steder, jeg nekter. Hva skal til for at noen kommer og redder meg her nå».

Jeg kjenner godt igjen tankene og ordene hennes. Jeg var også i kjelleren på min første tur i fjor. Jeg kjente igjen slitenheten. Frykten og redselen. Maktesløshet og sårhet.

Samtidig satt jeg med erfaringen, jeg visste at hun ville komme til å klare det.

«Det kommer ingen og redder deg. Det er dine armer og bein som skal få deg opp dette fjellet. Du HAR stryken du trenger for å komme opp! Vi forsøker litt til!» Samtidig som jeg sier dette, kjenner jeg på en liten usikkerhet. En usikkerhet fordi jeg måtte være hard og pushe henne videre. Usikker på om hun  ville bli fornærmet. Jeg flytter fokuset raskt. Dette handlet ikke om meg. Dette handlet om å få henne opp fjellet. For opp skulle hun. Jeg ble nødt til å utfordre henne.

På samme tid som dette skjer, har en annen deltager utfordringer. Hun kjenner også på slitenhet og frykt. Henrik hjelper henne, samtidig som jeg motiverer.

Begge får litt tid til å innhente seg, tid til å summe hodet. Etterhvert blir de motivert til å fortsette.

Jon (guiden vår) tilbyr seg å avlaste litt. Han hekter et  ekstra klatretau og hjelper til med å dra i noen partier. Dette er helt normalt og noe guidene ofte gjør på de tyngste partiene. Det er krevende enkelte steder. I og med at det er første klatretur er heller ikke teknikken helt inne, og det blir ofte brukt mye mer krefter enn nødvendig.

YES!! Vi kommer oss videre. Deltagerne ser at de mestret å møte seg selv i døra. De ser at de kom seg igjennom dette. I sin værste frykt og redsel klarte de å omstille hodet.

Jeg ble varm innvendig. Jeg var lettet og ble fyllt med stolthet. Jeg var rørt på deres vegne. De mestret!!! YES!!!

Vi klatrer videre. Nå var det kun en liten bit igjen til hengebroen. Jeg var spent. Jeg visste ikke hva som ville møte oss der. Jeg tenkte tilbake til da jeg gikk over broen i fjor. Jeg måtte bli pushet over. Jeg husker jeg gråt og var sint…

Det var dette noen av deltagerne var mest spent på og gruet seg mye til. Å komme seg over broen.

Med opplevelsen jeg hadde fra sist brukte jeg mye tid på å forberede deltagerne på dette. Det viste seg også godt da vi skulle over. Alle brukte teknikkene de hadde lært og kom seg over med glans. Inkludert meg selv. En virkelig GLEDE.

img_0393

14359679_10157230107555467_1794865005_o

14408313_10157230107350467_1833062849_o

img_4225

img_4229

img_4234

På andre siden av broen ble det en ny pause med påfyll av energi. Vi tok oss god tid for å finne ny styrke. Mestringen vi hadde etter både klatring og fra å ha kommet over hengebroen ga mye motivasjon til å gå på siste klatreetappen før vi nådde toppen på Hoven.

bilde-01-08-15-14-31-22

14408245_10157229900055467_566845297_o

14360358_10157229898950467_147674435_o

14393354_10157229897420467_447987373_o

img_4238

Underveis på den siste etappen var det mulig for de som ønsket å gå over en line. Denne var kortere enn hengebroen. En av deltagerne med mest høydeskrekk ønsket å prøve å mestret med glans!! Tenk det da dere. De mentale teknikkene hun hadde virkelig satt seg! STOLT! Så sinnsykt kult! Henrik mestret det med glans, han gjorde dette også i fjor. Jeg prøvde meg litt utpå, men valgte å snu. Jeg var stolt av at jeg turte å prøve meg så langt utpå som jeg gjorde.

bilde-01-08-15-15-02-33

img_4241

img_4237

Resten av klatringen gikk fantastisk uten bekymringer. Etter en times tid kunne vi endelig sprette champagneflasken på toppen.

Dette var virkelig noe å feire! Vi hadde alle mann seiret!!

Vi klarte det, NÅ kunne alle klare alt. ALT.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen ned fra fjellet var til fots, det tok oss et par timer. Først på grusvei, så i skogssti.

Det var mye stillhet på nedoverturen. Alle hadde mange nye inntrykk å fordøye. Det måtte synke inn hva vi egentlig nå hadde gjort. Noen vil kalle det lett som en plett, andre vil kalle det ekstremsport.

Vi ble plukket opp av en sjåfør vel nede ved veien. Han kjørte oss tilbake til Loen Active.

Vi leverte tilbake utstyr og fikk tildelt diplomer før vi reiste tilbake til hytta. Der lagde vi oss deilig mat. Biff stroganoff gryte, laget fra bunnen av. Jeg hadde forberedt dette før vi reiste. Vi tok også en velfortjent øl, mens vi mimret og evaluerte før vi tok kvelden. Kroppen og hodet hadde jobbet på spreng og vi trengte en god natt søvn før hjemreisen dagen etter.

Mestringturen ble realitet og gjennomført. Jeg sitter igjen med en ubeskrivelig stolthet ovenfor jentene som sto i det og gjennomførte! Å se hva de sto i og taklet underveis er stort. Jeg får en tåre i øyekroken av å tenke på det.

De møtte sine tøffeste frykter. De tok tøffe tak og seiret.

Det er jo det dette handler om. At det er helt greit å møte frykten. Oppleve at det er et helvete når du står i det, men at du allikevel klarer å finne veien ut av det, både alene og sammen med andre. Målet med det er å overføre denne mestringen videre til andre utfordrende situasjoner i livet. Når du har mestret dette, klarer du ALT!

 

Dette er noen av ordene jentene har skrevet til meg i ettertid:

«Tusen takk Linn for at du fikk meg med på dette eventyret. Det gjorde meg så godt. Nå kan jeg klare alt. Jeg setter så pris på deg som menneske. Glad jeg har deg i livet mitt. Du hjelper meg mer enn du aner. Og du er kjempe flink til det du driver med, stå på og fortsett sånn.»

 

«Sitter å reflekterer over en fantastisk tur med en fantastisk gjeng. Vi har opplevd fantastisk natur. Både langs veien, utenfor hytta på Sande Camping, på toppen av fjellet vi klatret. Jeg har kjent på glede, samhold, styrke, smerter, redsel, dødsangst, tårer. Ville ikke vært opplevelsen foruten. Utrolig stolt av meg selv som klarte å gjennomføre klatringen og kjempe meg opp til toppen med god støtte og oppmuntring.  Tusen takk for du tok oss med på denne utfordringen Linn. Vi venter i spenning på hva du planlegger neste gang.»

 

«Dette har vært min styrkeprøve. Har høydeskrekk og har aldri klatret i noe fjell før. Etter coaching fra Linn i forkant, så var ikke høydeskrekken noe stort problem, hengebrua på 108meter lang og 160 meter over bakken, var ikke noe problem å komme over. Klatringen gikk veldig fint og var kjempegøy i starten. Det ble litt utfordrende etterhvert. Opp kom jeg, den fysiske styrken er bedre en jeg trodde og det samme er den psykiske styrken. Er super stolt av meg selv og alle de andre. En fantastisk opplevelse på godt og vondt. En ubeskrivelig opplevelse. Dette er det største jeg har opplevd. Er absolutt å anbefale til alle.»

 

TUSEN TAKK til dere som tok sjansen og meldte dere på.

TUSEN TAKK til Henrik (bror) for god støtte og trygghet.

TUSEN TAKK til Jon (guiden) og Loen Active for fantastisk gjennomføring og veiledning.

TUSEN TAKK for sinnsykt bra gjennomføring og for utrolig fine tilbakmeldinger. Ubeskrivelig!! ♥♥♥

(Les del 1 —>  HER)

 

Ny mestringstur til Loen neste år er allerede under planlegging.

img_4232

img_4249

Redsel og dødsangst. Blod, svette og tårer. I fjellet, i veggen. Kun fastspent med karabinkroker i en stålwire. Hadde jeg tatt vann over hodet?

Klokken 12 fredag formiddag sto deltagerne klare. Forventningsfulle. Fire jenter var de. De hadde tatt sjansen og meldt seg på mestringstur. Endelig var dagen kommet.

Jeg var like spent. Første mestringstur skulle iverksettes. Et hårete mål, var blitt til en realitet. Nå. Deltagerne la sin tillit til meg, mine erfaringer og kunnskap.

Vi pakket bilen full med alt vi hadde behov for. Jeg hadde forberedt alle med pakkeliste. Alt fra drikkesekker til fjellbukser og mat. Vi satte kursen til Loen.

For de som ikke vet hvor dette er, så ligger Loen i Stryn kommune, i Sogn og fjordane. Her finner du norges vakreste natur. Det er majestetiske fjell. Hvite og blå isbreer og  turkis-blått vann fra isbreene.  Nå som det er høst er det nydelig farger  over det hele. Vakkert og spesielt.

Bilturen ville ta ca. 7 timer med stopp underveis. Den ble fyllt med tanker, forventninger og mye latter.

Når vi ankom Loen, passerte vi fjellet vi skulle klatre i. Her stoppet vi opp noen minutter, før vi kjørte videre til Sande Camping, hvor vi skulle bo. Jentene fikk store øyne og det begynte å synke inn hva de egentlig hadde begitt seg ut på. Noen ble ekstra spente, mens andre ble roligere.

Vi innlosjerte oss i hytta jeg hadde booket til oss. Det var 10 sengeplasser og godt om plass. Noen delte rom, andre fikk enkeltrom. Vi pakket ut og klargjorde oss til morgendagen.

Et par timer senere ankom Henrik, min bror. Jeg hadde invitert han til å være med som min høyre hånd. Som brannmann, utdannet redningsdykker, og ikke minst med en varm og god personlighet, ville han være en god trygghet både for meg og deltagerne.

Når alle hadde funnet roen, satte jeg i gang med foredrag, workshop og gruppecoaching. Dette hadde jeg brukt mye tid på å forberede. Jeg var spent på hvordan dette ville fungere i praksis.

Deltagerne ble satt i en øvelse med det samme. Øvelsen gikk ut på å kartlegge hver enkelt deltager, og ville gi både meg og deltagerne verdiull informasjon om hvordan hver enkelt lå an i forhold til det mentale. Hvor mentalt sterke de var i forhold til det vi skulle igjennom. Hvem som ville ha behov for hjelp underveis, og hvem som ville klare seg på egenhånd.

Jeg fortalte kort om mitt liv med angst og utbrenthet, og om reisen frem til nå med å takle alt på en mer hensiktsmessig måte, mestre livet rett og slett. Jeg fortalte om min tur opp fjellet og grunnen til at mestringstur ble oppfunnet og nå gjennomført.

Vi gjorde flere øvelser og gruppeoppgaver. De fikk verdifulle mentale teknikker de kunne bruke underveis i fjellet, både når frykten eventuelt ville melde seg, og for å anerkjenne mestring. Vi gikk også igjennom hvordan vi kunne løse dette sammen som et team. Være støtte for hverandre og skape et samhold. Et samhold som ville sette seg for livet.

Med en visshet om at vi kunne jobbe med tankene på ulike måter og bruke teknikker i fjellet, kunne vi nå krype under dyna med trygghet, og glede oss til morgendagen. Alle stilte klokkene sine tidlig for å rekke alle morgenrutinene hver enkelt ønsket seg. Det var viktig for alle å ha god tid for å skape ro, for ikke stresse opp kroppen mer enn nødvendig.

Jeg ble sittende oppe litt etter de andre. Jeg trengte litt tid for å oppsummere og evaluere hvordan det hele hadde gått frem til nå. Cecilie sto opp igjen, og  vi hadde en god, vennskapelig samtale, før vi krabbet under dyna.

Spente var vi alle mann, på hver våre måter..

Jeg våknet i god tid før de andre, Cecilie også. Mens hun dusjet, gjorde jeg kaffen klar. Etterhvert våknet resten av gjengen. Alle ønsket seg en god morgendusj for å våkne ordentlig. Forberedelsene var viktige. Frokost ble spist og store matpakker ble laget. Vi skulle være i fjellet i 8 – 10 timer. Det ville kreve påfyll av energi.

Kl. 9.30 sto vi klare utenfor Loen Active,hvor vi ble tatt i mot av vår guide. Her fikk vi tildelt klatresko, sikkerhetsutstyr, hansker og hjelm. Alle fikk hjelp til å sette dette på. Deretter skulle vi samles for gjennomgang av utstyr, informasjon og guidene sjekket at alle hadde utstyret korrekt på. Hjelmen trengte vi ikke å sette på enda. Vi var en gruppe på 15 totalt, fra oss 6 personer. Vi fikk 2 guider fordelt på oss 15.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi startet turen oppover. Vi skulle gå 1-2 timer i veldig bratt stigining, før selve klatringen startet. Det var her jeg hadde mest utfording i fjor, fysisk sett. Pulsen stiger hurtig og melkesyra melder seg raskt. Det kan oppleves ganske krevende, ubehagelig og tungt. Mine deltagere var ved godt mot, på tross av at enkelte hadde slitt med sykdom i forkant.  Jeg hadde forberedt de godt på denne etappen. Vigikk samlet og vi brukte tiden vi trenger for å komme oss igjennom. Vi  tok flere pauser.

img_4288

img_4293

Vi ankom etterhvert stedet hvor vi skulle få instukser om hvordan vi skulle bruke sikkerhetsutstyret når vi skulle klatre. Fra her var det deler vi skulle klatre i fjell,og deler vi skulle gå til fots på skogsti. Mens guiden instruerte, la Henrik merke til at en av deltagerne hadde tatt hjelmen på feil vei. Han forsøkte å få kontakt,sånn at han diskre kunne gjøre deltageren oppmerksom på dette, uten at de andre skal få det med seg. «HYSJ,» sier deltageren og peker strengt på guiden for å vise at de må følge med. Henrik humrer litt innvendig og forsøker igjen. Han lyktes bedre denne gangen. Deltageren snur hjelmen og puster lettet ut over at det kun er de to som har fått det med seg.

img_4294

Vi alle har ledd godt av dette i ettertid, sammen. Ikke av, men MED hverandre. Med godhet og varme. Jeg har fått tillatelse til å dele, men kommer ikke til å nevne navn på hvem av deltagere som opplevde hva.

 

Vår gruppe var først ut. Guiden, Henrik og meg selv fordelte oss jevnt i mellom deltagerne. Vi hektet oss en etter en på wireren med karabinkrokene. På rekke klatret vi oss oppover. Vi var motiverte og det gikk strålende.

bilde-01-08-15-11-52-49

Jo lengre vi kom oppover, jo brattere ble det. Deltagerne begynte å kjenne på at det begynte å kreve litt styrke i både armer og bein. Høydemessig begynte også frykt å melde seg hos noen, men ikke mer enn at de taklet det fint. De jobbet innvendig mentalt. Følelsesmessig og med mestring, samtidig som de brukte styrken i kroppen til å komme seg videre.  Alle støttet hverandre, med motiverende ord og ros. Det var forståelse, raushet og varme.

Guiden vår, Jon, var en erfaren klatrer og det var godt å ha han med. Han veiledet og instruerte tålmodig. Han, i tillegg til Henrik og meg, var flink til å motivere deltagerne. Han lot seg rive med i vårt gode humør og humoren vi hadde i gruppa.

img_4277

img_4276

img_4215

img_4216

img_4262

Etterhvert måtte deltagerne begynne å stole på sikkerhetsutstyret. Det krevde at de måtte lære seg at de kunne bruke styrken i beina, istedenfor armene. Det ble instruert i at strake armer ville spare kreftene i armene, samtidig som at tyngden på beina hvilte mot fjellet med klatresko som hadde såler av membran. Det var utfordrende enkelte plasser, der man helst ville klamre seg til med armene, tett inntil fjellveggen. Steg måtte planlegges. Det måtte justeres. Prøves på ny. Og på nytt igjen i neste steg.

img_0366

img_4220

Vi nærmet oss det mest utfordrende klatrepartiet. Kropp og hode begynte å kjenne seg sliten. Det kunne merkes at det krevde mye av deltagerne. Her var det mye som skulle takles på samme tid. Motstanden meldte seg.

Spenning. Frykt. Tårer. Styrke, Mot. Redsel. Angst.

Ville vi komme oss videre?…

 

Vil du lese fortsettelsen?

Les del 2 →HER

 


Flere har etterspurt oppskrift på stroganoff gryten jeg delte på instagram i helgen.  Så her kommer den.

 

Jeg fikk ofte biff stroganoff som lørdagsmiddag da jeg var barn. Det var høydepunkt for uka, men jeg kunne ofte føle meg tung i magen etter å ha spist et sånt måltid. Gryta ble tilberedt med fløte og den var veldig mektig.

 

Jeg har blitt inspirert av min mamma og i denne gryta har vi byttet ut fløte med creme fraishe. Dermed får man ikke den følelsen hvor magen vrenger seg og oppleves tung og vond etterpå.

 

Denne er beregnet på 4 personer:

 

  • Ca 800 gram oksekjøtt (grytekjøtt)
  • 2  buljongterninger
  • 1 glass tomatpurre
  • 1 boks creme fraiche
  • Aromasopp i skiver
  • Charlottløk
  • Sitronsaft
  • Vann

 

Charlottløk kuttes og brunes i smør

Sopp brunes i smør

Oksekjøttet deles i terninger og brunes i smør.

Bland alt sammen.

Fyll opp med passe med vann til rett under kanten til dit kjøttet slutter, viktig at det ikke blir for mye, da blir smaken tam.

Tilsett buljongterningene og la dette stå og småkoke i 1-2 timer så kjøttet blir mørt og godt. (ikke nødvendig med så lang koketid, men jo lengre kjøttet småkoker, jo mørere blir det.

Tilsett deretter tomatpurre, bland alt sammen og la det putre 15 – 30 minutter før du  tilsetter creme fraishe på slutten av koketiden.

Smak til med sitronsaft og krydder. Vi brukte salt, pepper, paprikapulver og hvitløkspulver.

For rundere smak, kan det tilsettes litt sukker eller sukring gold ( Det fjerner bitter smak)

 

Server med for eksempel ris og salat til.

img_4148

 

 

Bon appetitt 🙂