I mange dager har jeg utsatt ting jeg burde og skulle gjort. Jeg har vært redd og sett for meg store problemer som egentlig ikke er tilstede. Det har skapt unødvendig indre uro. Jeg har latt negative tanker få jage meg og slite meg ut.

Det er jo så mye av dette jeg har skrevet om tidligere, som jeg har lært så mye om..

Denne sommeren har vært preget av mange tanker. Jeg lærer stadig vekk noe nytt. Og som jeg har sagt tidligere.. Noen ganger må jeg akseptere at det tar litt lenger tid. Men for en utålmodig sjel, som kun ønsker å være glad og smile til livet, er ikke det alltid en enkel sak.  Men jeg er jo bare et menneske jeg også..

Det er mye som skjer. Jeg er snart i ferd med å sette meg på skolebenken igjen. Jeg skal fortsette mental trener utdannelsen. Jeg skal også starte i ny jobb som personlig trener. I tillegg så er det mye som skjer på det private plan, som er med på å forstyrre fokuset. Dette året har vært det mest innholdsrike året så langt.

Jeg gleder meg over å ta fatt på alt det nye. Til å kunne bruke all kunnskapen jeg har lært, ikke minst få enda mer kunnskap og utvikling. Samtidig er jeg spent og nervøs. Det er nytt, ukjent og annerledes. Det er mye ansvar, og det krever mye fokus. Men som sagt, mest av alt så gleder jeg meg over det hele og jeg føler meg heldig!

Men tilbake til det jeg startet med. Problemer.. Er det noe vi mennesker er dyktige på så er det å dyrke problemene våre. Nå kan jeg jo egentlig kun snakke for meg selv, men jeg har også sett det ofte hos andre. Vi er superdyktige på problemene våre. Vi ser alle problemene fremfor løsningene. Mens løsninger egentlig finnes der. Det vil stort sett ALLTID være en løsning.

Det eneste som skulle få fokuset mitt på rett plass, var en liten samtale med mor. Hun disket opp med vafler og hjemmelaget bringebærsyltetøy. Og vipps, så var problemet ute av verden. Akkurat som at det aldri hadde eksistert.

Om vi hadde brukt mer tid på å se etter løsningene, turt å hoppe inn i det ubehagelige litt raskere enn det vi gjør. Så er det kanskje ikke et problem i seg selv allikevel.

Har du tenkt over det?

Tenk hvor mye energi vi ville spart om vi legger fokus på finne løsninger. Det er jo en løsning i seg selv det.

Vi må slutte med krisemaksimering. Livet blir mye lettere uten. Uten tvil!

Nattens tanker fra meg.

Håper dere liker det nye designet på bloggen og nettsiden 🙂

Blogg1

 

 

 



IMG_0369


Etter en lang kjøretur nærmet vi oss Stryn og Loen. Naturen vi møtte var rå. Jeg ble bergtatt, nesten som et lite eventyr. Brått stivnet jeg. Vi passerte fjellet vi skulle klatre i, og vi kunne skimte hengebroen vi skulle over, langt der oppe. Kroppen skrek nei og strittet i mot, hjertebanken kunne kjennes helt opp i hodet. Dette kunne aldri gå bra. Skulle jeg si at jeg ville trekke meg?


 

Teltene ble slått opp, grillen tent, og vi fikk i oss litt mat før vi skulle krype inn i soveposen. Jeg lå lenge våken, mellom de store mektige fjellene. Jeg kunne høre fossene bruse ned de bratte fjellveggene. Det ble ikke mange timer søvn, før alarmen ringte.

Jeg vekslet ikke mange ordene med de andre, det eneste som sto i hodet var det jeg hadde i vente. Det å være tøff i kjeften er ikke alltid like smart tenkte jeg. Det var jo jeg som hadde dratt med gjengen på tur. Jeg fikk nesten ikke ned en matbit, brødskivene vokste i munnen og magen var urolig.

Da vi ankom Loen Active, bedriften som arrangerer disse turene, sto det allerede mange mennesker der og fikk koblet på sikkerhetsutstyr.

Jeg var totalt fraværende i min egen boble. Paralysert gikk jeg inn i folkemengden og fikk huket tak i en guide. Han fant frem det jeg trengte av utstyr og var veldig behjelpelig med å få det på. Jeg fikk også snakket en del med han. Både han og reisefølge mitt klarte å berolige meg noe. Å trekke seg nå, var ikke et alternativ. Det eneste fokuset jeg hadde var følelsen jeg ville sitte igjen med etterpå. Jeg kunne ikke tillate meg å tenke på selve turen opp fjellet, over hengbroen eller se for meg skrekkscenarie bilder. Jeg kunne ikke komme hjem og fortelle at jeg ikke hadde klart å gjennomføre! Turen SKULLE gjennomføres!

Vi var en gruppe på ca 20 personer med 2 guider. Guiden jeg hadde vekslet noen ord med, holdt seg i nærheten av meg hele veien. Han kunne nok se på hele meg at dette var ubehagelig. Vi gikk en time, halvannen før vi ankom stedet vi skulle begynne å klatre.

Noe av frykten hadde lagt seg. Jeg var klar og målbevisst.

Jeg hektet meg på wire etter wire og klatret meg opp fjellet. Det startet pent, men etterhvert ble fjellet brattere og noen steder gikk det skrått ut så jeg måtte dra meg opp med armene. Det gikk lekende lett. Skulle tro jeg aldri hadde gjort noe annet i livet. Jeg storkoste meg. YES tenkte jeg!!

Helt til vi kom til hengebroen.

Frykten meldte sin ankomst igjen. Jeg begynte å nøle.. Hvordan skulle jeg komme meg vekk fra dette? Vel.. Linn, det er bare en vei, og det er over hengebroen. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg hadde en avtale med reisefølge mitt. Hvis dette skulle gå, kunne jeg ikke gå alene. Noen måtte gå bak så jeg ikke hadde mulighet til å snu. Bjørnar tok på seg oppgaven. (Kan hende han angret litt på det. Haha!)

Langsomt tok jeg ett og ett steg ut på den smale broen. Jeg var SÅ redd. Nå kom alle bildene jeg ikke kunne tillate meg å se. Jeg måtte stoppe. Tårene trillet.

En avtale var en avtale. Bjørnar var bestemt. Over skulle jeg. Jeg hadde ikke andre valg enn å fortsette å gå. Jeg gråt, jeg var sint. Jeg bannet og svertet på turen over. Ett skritt av gangen, det føltes som en evighet.

MØTE MED FRYKTEN BLE IKKE SOM FORVENTET, DET BLE ENDA BEDRE!

Etter de lange minuttene var jeg endelig over og kunne senke skuldrene igjen. PUSTE! Jeg ble fyllt av et adrenalinrush jeg ikke hadde kjent maken til. For en mestringsfølelse! Jeg følte med STERK!

Så klarte jeg dette også, jeg oppnådde det jeg ønsket meg. Troen på at møte med frykten gjør en sterkere er kraftigere enn noen sinne. Nå skal det settes nye mål for å ufarliggjøre andre frykter. Jeg er bitt av basillen.

Det er kun oss selv som setter begrensninger for hva vi kan gjøre.

Vi bruker ofte ord som: Jeg kan ikkeJeg tør ikke. Jeg klarer ikke. Jeg vil ikke. Jeg orker ikke. Vi lager oss en forutsetning, og tror på den. Det gir ingen god følelse. Om vi legger vekk ordet IKKE, vil kroppen og hode oppleve det annerledes. Sier vi det nok til oss selv, så vil vi også tro på det. Og det gir garantert en mye bedre opplevelse og følelse!

Jeg KAN. Jeg TØR. Jeg KLARER. Jeg VIL. Jeg ORKER.

Jeg elsker den delen av meg som er vekket til livs igjen, som har ligget bortgjemt så lenge. Jeg våger å pushe litt grenser og jeg våger å tro på meg selv. Jeg tør å utforske, oppleve mer, se mer.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å gjøre dette, til tross for skrekken. Det gikk bra. Det gir en stor motivasjon til å utforske verden enda mer.

HERLIG!!!

Tusen takk til Bjørnar, Anette og Henrik. Dere var en stor støtte og bidro til at jeg kunne gjennomføre.

Beste opplevelsen dette året!

Jeg leker litt med tanken om å arrangere en tur opp til Via Ferrata og Loen neste vår eller sommer. En mestringstur rett og slett, fyllt med trening, mental trening, klatring i Via Ferrata og litt sosial mingling.

Hva syns dere? Ville det vært interessant å delta?

Bildedryss fra turen under. Litt variert kvalitet på bildene, noen er tatt med mobil, noen med kamera. Enjoy 🙂


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde 01.08.15, 11.06.59

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

IMG_0365

IMG_0361

IMG_0370

Bilde 01.08.15, 10.14.01

IMG_0372

IMG_0374IMG_0375

IMG_0369

Bilde 01.08.15, 12.33.57

Bilde 01.08.15, 14.01.37

IMG_0393

IMG_0388

Bilde 01.08.15, 16.16.54

IMG_0378

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde 01.08.15, 20.29.22

IMG_0383