Mens jeg ventet på at det skulle bli min tur, ble jeg mer og mer nervøs. Det bygget seg opp underveis, og det føltes det ut som at jeg skulle besvime.

Jeg skulle holde min første presentasjon i dag. Det var egentlig ingen stor sak, men en del av læringen på skolen for å forberede oss til å kunne holde større foredrag. Oppgaven vi fikk var å presentere noe vi virkelig brenner for.

Da jeg fikk beskjeden om dette i går så jeg ikke på det som en stor utfordring. Selv om jeg vet at jeg blir nervøs når jeg skal snakke forann større forsamlinger tenkte at dette skal jeg klare fint. Å skulle fortelle om noe som engasjerer bør jo i utgangspunktet ikke være et problem.

Vi skulle alle opp på podiet og det skulle også bli gitt feedback tilbake til hver enkelt for forbedringspotensiale.

Jeg var en av de siste som skulle opp. Underveis som jeg ventet på min tur, begynte blodet å bruse, hjertet hamret og jeg strevde med å få kontroll på pusten.

Dette var jeg ikke forberedt på. Dette kunne ikke ende bra..

En av mine drømmer er å kunne komme over denne skrekken. Det er et mål å kunne holde workshop og foredrag for å kunne inspirere, motivere og hjelpe med den kunnskapen jeg sitter inne med.

Etter denne opplevelsen gravde jeg vel min egen grav. Drømmen kunne jeg vel bare skrinlegge..?

Nei! Så absolutt ikke. Denne drømmen, målet og håpet skal bestå og det skal gjennomføres.

Jeg entret podiet og gjennomførte med glans. Tross sjelven i beina og et hode som bruset.

Forbedringspotensiale har jeg masse av. Det er det som er så fint med tilbakemeldingene alle menneskene gir fra seg. Uten det vil jeg ikke kunne få fremgang. Ikke minst, som ordtaket så fint sier: Øvelse gjør mester.

Jeg knakk den første kneika.

Igjen følte jeg en stor mestring på å ha gjennomført. Jeg må jo bare leve opp til at jeg er bitt av #utavkomfortsonebasillen.

For deg som har lyst til å vite mer om hva jeg snakket om, så kommer det et eget innlegg om det senere. Det er nemlig et prosjekt og et stort mål som skal gjennomføres neste sommer, og det kan ikke avsløres riktig enda. Men absolutt verdt å få med seg når tiden er inne for å avduke.

Nå skal jeg få meg en god natt søvn. Jeg skal drømme om drømmene..

God natt der ute.

IMG_8922

 

 

 

 

 

 


«Takk for at du hadde troen på meg,» sa hun.

Jeg ble varm i hjerte. Jeg ble rørt. Tårer i øyekroken fikk jeg også.

Helene tok kontakt med meg for en tid tilbake. Hun spurte om jeg kunne være den rette for henne. Hun hadde satt seg et mål, og ønsket at jeg skulle hjelpe henne.

Hun spiller amerikansk fotball på damelaget til Vålerenga Trolls. Denne jenta har vært lidenskapelig opptatt av sporten i mange år, og endelig har de endelig fått sitt eget damelag.

De har spillt vanvittig bra og på lørdag spilte de finale på Jordal i Oslo. De ble Norgesmestere!!

Jeg føler meg heldig som får følge Helene på hennes vei. Hun gir så mye glede av seg selv og hun har delt sine utfordringer hun har hatt på livets vei. Jeg føler meg ydmyk for at hun har tillitt til meg og at jeg kan være en støttespiller for henne på alle måter.

Hun er en sterk jente med en vilje av stål som jeg er vanvittig stolt over. Jeg ser opp til henne og hun er en stor inspirasjon. Denne jenta kommer til å nå langt!

Jeg gleder meg allerede til neste sesong.

Er det rart jeg ELSKER jobben min?!! Nei, ikke i det hele tatt!

Det er jeg som skal takke deg, Helene. Du valgte meg. Du hadde troen på meg.

Takk ♥

IMG_1410

IMG_1409

IMG_1408