Halsen snørte seg. Hjerte hamret. Jeg heiv etter pusten.

I bilen hadde jeg med Vetle, eldstemann, som bare var noen få måndter gammel. Vi hadde vært på besøk hos mamma og skulle videre til en venninne for å overnatte der. Pappa’n til Vetle skulle ut sammen med noen kompiser for å feire at han hadde blitt far. Jeg skulle tilbringe litt etterlengtet tid med jentesnakk og bebiser. Jeg stoppet innom Statoil for å fylle drivstoff, ville ikke ta sjansen på å gå bensintom på veien.

Jeg var glad og gledet meg over den nye tilværelsen min, samtidig så hadde jeg også en usikkerhet som mange nybakte mammaer ofte har. Naturlig nok. Jeg var 18 år og hadde blitt mor for første gang. Til en nydelig og frisk gutt, Vetle. Livet var perfekt.

Etter påfyll av bensin fortsatt jeg turen videre til venninnen. I det jeg passerte Råholt sentrum skjer det noe helt uventet. Halsen snørte seg helt sammen. Jeg fikk mer og mer pustevansker. Hjertet hamret som en tikkende bombe. Jeg får stoppet på en busslomme. Forsøker å hive etter pusten, men til ingen nytte. Jeg leter febrilsk etter mobilen og når jeg endelig finner den, så er den tom for strøm. Jeg puster hyppigere og tenker raskt. Jeg måtte komme meg til vorspillet pappan til Vetle var på. Det var ca 3-4 minutter unna med bil.

Samtidig som jeg kjører fortsetter jeg å hive etter pusten, med vinduene på vidt gap. Jeg var livredd.

Jeg klarte å komme meg helskinnet dit. Jeg løp inn og ropte på hjelp. Pappa’n til Vetle og kompisene hans kom løpende i mot.

«Allergitabletter! Jeg må ha allergitabletter, NÅ!»

Jeg hadde spist nøtter hos mamma. Selv om jeg aldri hadde reagert på spiselig ting tidligere så var det tanken jeg fikk.

Kompisen løper inn og kommer raskt tilbake med både vann og allergitablett. Pustevanskene eskalerte enda mer og jeg får enda mer panikk. Det samme gjør guttene.

En annen kompis ringer til sin far i nabohuset. Han kommer i bil og vi kjører til legevakten.

Jeg gråter. Jeg er redd. Jeg åpner vinduet helt opp med håp om å få puste i frisk luft. Jeg puster raskt og panisk. Hjertet hamrer mer enn noen gang. Svetten renner, samtidig som jeg er kald. Jeg skjelver og kroppen rister både innvendig og utvendig. Jeg enser ingenting rundt meg. Er kun inne i meg selv og kjenner på alle følelser og tanker som velter over meg. Pusten fortsetter enda raskere. Enda mer panisk.

Etterhvert begynner fingrene mine å stivne og jeg blir enda mer redd. Jeg roper høyt at jeg kommer til å dø. Sjåføren setter opp farten. Han blir også redd. En kort kjøretur føles ut som timer.

Når vi kommer på parkeringen ved legevakten har jeg stivnet i hele kroppen og jeg føler at jeg skal forsvinne. Jeg tenker at min siste time er kommet. Jeg gråter febrilsk. Sjåføren forsøker å få meg ut av bilen og forstår raskt at han må hjelpe meg inn. Både armer og bein har stivnet totalt og jeg klarer ikke å bevege på meg.

Inne på sykehuset blir vi tatt i mot av en sykepleier som følger oss inn til legen.

Nå begynner pusten å roe seg og jeg begynner å få tilbake følelse og bevegelighet i kroppen. Jeg er fortsatt redd. Jeg forstår ikke det som har skjedd.

Inne hos legen forklarer jeg historien og hva jeg hadde opplevd. Han sitter å noterer på dataskjermen samtidig som jeg forteller. Det er såvidt han hever på øyenbrynene for å se på meg. Det blir stille i rommet en stund før han begynner å rote i doktorkofferten sin.

«Du har angst,» sier han.

Jeg ser uforstående på han.

«Her har du noen beroligende tabletter. Ta to nå ikveld og en imorgen. Du vil føle deg mye bedre imorgen.»

Jeg sitter der som et spørsmålstegn og ser på han med et tomt blikk. Jeg er utslitt og orker ikke å være til bry…

Angst? Jeg… angst? Hva er angst tenker jeg og går…..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


«Nei, dette går ikke. Jeg har ikke mer krefter i armene. Jeg er redd.» Vi sto i det bratteste partiet i fjellveggen.

Det ble stille en liten stund…

«Jeg vil ikke mer. Jeg vil ned. Jeg vil ned nå.»

img_4222

img_4220

Tankene mine gikk raskt igjennom hodet. Vi hadde klart oss bra frem til nå. Hvordan skulle vi ta dette fatt.

Mens jeg tenker hører jeg deltageren fortsette. Jeg hører at hun er sliten. Hun er i kjelleren, og alle tankene hennes kommer ut i ord.

Samtidig hører jeg også guiden litt lenger unna. Han forsøker å motivere som tidligere, men det nyttet ikke. Deltageren var bestemt, hun hadde ikke mer å gå på.

«Dette går fint,» sier jeg. «Du er kjempeflink. Nå, har du klart og komme deg helt hit.»

Jeg møter motstand. «Jeg har seriøst ikke mer krefter i armene,» gjentar hun. «Jeg er redd for å slippe taket og falle ned. Jeg trodde jeg skulle mestre dette helt fint. Men, det går jo ikke!»

«Flytt fokuset ditt,» sier jeg. «Se på det du har klart frem til nå! ALT du HAR mestret frem til nå! Det er knallbra!! Det er lov å være sliten. Det er lov til å kjenne på de følelsen du gjør nå, men anerkjenn mestringen. Vær stolt av deg selv!»

«Jeg tror nesten at vi må tilkalle et helikopter», sier hun. «Jeg går ingen steder, jeg nekter. Hva skal til for at noen kommer og redder meg her nå».

Jeg kjenner godt igjen tankene og ordene hennes. Jeg var også i kjelleren på min første tur i fjor. Jeg kjente igjen slitenheten. Frykten og redselen. Maktesløshet og sårhet.

Samtidig satt jeg med erfaringen, jeg visste at hun ville komme til å klare det.

«Det kommer ingen og redder deg. Det er dine armer og bein som skal få deg opp dette fjellet. Du HAR stryken du trenger for å komme opp! Vi forsøker litt til!» Samtidig som jeg sier dette, kjenner jeg på en liten usikkerhet. En usikkerhet fordi jeg måtte være hard og pushe henne videre. Usikker på om hun  ville bli fornærmet. Jeg flytter fokuset raskt. Dette handlet ikke om meg. Dette handlet om å få henne opp fjellet. For opp skulle hun. Jeg ble nødt til å utfordre henne.

På samme tid som dette skjer, har en annen deltager utfordringer. Hun kjenner også på slitenhet og frykt. Henrik hjelper henne, samtidig som jeg motiverer.

Begge får litt tid til å innhente seg, tid til å summe hodet. Etterhvert blir de motivert til å fortsette.

Jon (guiden vår) tilbyr seg å avlaste litt. Han hekter et  ekstra klatretau og hjelper til med å dra i noen partier. Dette er helt normalt og noe guidene ofte gjør på de tyngste partiene. Det er krevende enkelte steder. I og med at det er første klatretur er heller ikke teknikken helt inne, og det blir ofte brukt mye mer krefter enn nødvendig.

YES!! Vi kommer oss videre. Deltagerne ser at de mestret å møte seg selv i døra. De ser at de kom seg igjennom dette. I sin værste frykt og redsel klarte de å omstille hodet.

Jeg ble varm innvendig. Jeg var lettet og ble fyllt med stolthet. Jeg var rørt på deres vegne. De mestret!!! YES!!!

Vi klatrer videre. Nå var det kun en liten bit igjen til hengebroen. Jeg var spent. Jeg visste ikke hva som ville møte oss der. Jeg tenkte tilbake til da jeg gikk over broen i fjor. Jeg måtte bli pushet over. Jeg husker jeg gråt og var sint…

Det var dette noen av deltagerne var mest spent på og gruet seg mye til. Å komme seg over broen.

Med opplevelsen jeg hadde fra sist brukte jeg mye tid på å forberede deltagerne på dette. Det viste seg også godt da vi skulle over. Alle brukte teknikkene de hadde lært og kom seg over med glans. Inkludert meg selv. En virkelig GLEDE.

img_0393

14359679_10157230107555467_1794865005_o

14408313_10157230107350467_1833062849_o

img_4225

img_4229

img_4234

På andre siden av broen ble det en ny pause med påfyll av energi. Vi tok oss god tid for å finne ny styrke. Mestringen vi hadde etter både klatring og fra å ha kommet over hengebroen ga mye motivasjon til å gå på siste klatreetappen før vi nådde toppen på Hoven.

bilde-01-08-15-14-31-22

14408245_10157229900055467_566845297_o

14360358_10157229898950467_147674435_o

14393354_10157229897420467_447987373_o

img_4238

Underveis på den siste etappen var det mulig for de som ønsket å gå over en line. Denne var kortere enn hengebroen. En av deltagerne med mest høydeskrekk ønsket å prøve å mestret med glans!! Tenk det da dere. De mentale teknikkene hun hadde virkelig satt seg! STOLT! Så sinnsykt kult! Henrik mestret det med glans, han gjorde dette også i fjor. Jeg prøvde meg litt utpå, men valgte å snu. Jeg var stolt av at jeg turte å prøve meg så langt utpå som jeg gjorde.

bilde-01-08-15-15-02-33

img_4241

img_4237

Resten av klatringen gikk fantastisk uten bekymringer. Etter en times tid kunne vi endelig sprette champagneflasken på toppen.

Dette var virkelig noe å feire! Vi hadde alle mann seiret!!

Vi klarte det, NÅ kunne alle klare alt. ALT.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen ned fra fjellet var til fots, det tok oss et par timer. Først på grusvei, så i skogssti.

Det var mye stillhet på nedoverturen. Alle hadde mange nye inntrykk å fordøye. Det måtte synke inn hva vi egentlig nå hadde gjort. Noen vil kalle det lett som en plett, andre vil kalle det ekstremsport.

Vi ble plukket opp av en sjåfør vel nede ved veien. Han kjørte oss tilbake til Loen Active.

Vi leverte tilbake utstyr og fikk tildelt diplomer før vi reiste tilbake til hytta. Der lagde vi oss deilig mat. Biff stroganoff gryte, laget fra bunnen av. Jeg hadde forberedt dette før vi reiste. Vi tok også en velfortjent øl, mens vi mimret og evaluerte før vi tok kvelden. Kroppen og hodet hadde jobbet på spreng og vi trengte en god natt søvn før hjemreisen dagen etter.

Mestringturen ble realitet og gjennomført. Jeg sitter igjen med en ubeskrivelig stolthet ovenfor jentene som sto i det og gjennomførte! Å se hva de sto i og taklet underveis er stort. Jeg får en tåre i øyekroken av å tenke på det.

De møtte sine tøffeste frykter. De tok tøffe tak og seiret.

Det er jo det dette handler om. At det er helt greit å møte frykten. Oppleve at det er et helvete når du står i det, men at du allikevel klarer å finne veien ut av det, både alene og sammen med andre. Målet med det er å overføre denne mestringen videre til andre utfordrende situasjoner i livet. Når du har mestret dette, klarer du ALT!

 

Dette er noen av ordene jentene har skrevet til meg i ettertid:

«Tusen takk Linn for at du fikk meg med på dette eventyret. Det gjorde meg så godt. Nå kan jeg klare alt. Jeg setter så pris på deg som menneske. Glad jeg har deg i livet mitt. Du hjelper meg mer enn du aner. Og du er kjempe flink til det du driver med, stå på og fortsett sånn.»

 

«Sitter å reflekterer over en fantastisk tur med en fantastisk gjeng. Vi har opplevd fantastisk natur. Både langs veien, utenfor hytta på Sande Camping, på toppen av fjellet vi klatret. Jeg har kjent på glede, samhold, styrke, smerter, redsel, dødsangst, tårer. Ville ikke vært opplevelsen foruten. Utrolig stolt av meg selv som klarte å gjennomføre klatringen og kjempe meg opp til toppen med god støtte og oppmuntring.  Tusen takk for du tok oss med på denne utfordringen Linn. Vi venter i spenning på hva du planlegger neste gang.»

 

«Dette har vært min styrkeprøve. Har høydeskrekk og har aldri klatret i noe fjell før. Etter coaching fra Linn i forkant, så var ikke høydeskrekken noe stort problem, hengebrua på 108meter lang og 160 meter over bakken, var ikke noe problem å komme over. Klatringen gikk veldig fint og var kjempegøy i starten. Det ble litt utfordrende etterhvert. Opp kom jeg, den fysiske styrken er bedre en jeg trodde og det samme er den psykiske styrken. Er super stolt av meg selv og alle de andre. En fantastisk opplevelse på godt og vondt. En ubeskrivelig opplevelse. Dette er det største jeg har opplevd. Er absolutt å anbefale til alle.»

 

TUSEN TAKK til dere som tok sjansen og meldte dere på.

TUSEN TAKK til Henrik (bror) for god støtte og trygghet.

TUSEN TAKK til Jon (guiden) og Loen Active for fantastisk gjennomføring og veiledning.

TUSEN TAKK for sinnsykt bra gjennomføring og for utrolig fine tilbakmeldinger. Ubeskrivelig!! ♥♥♥

(Les del 1 —>  HER)

 

Ny mestringstur til Loen neste år er allerede under planlegging.

img_4232

img_4249

Redsel og dødsangst. Blod, svette og tårer. I fjellet, i veggen. Kun fastspent med karabinkroker i en stålwire. Hadde jeg tatt vann over hodet?

Klokken 12 fredag formiddag sto deltagerne klare. Forventningsfulle. Fire jenter var de. De hadde tatt sjansen og meldt seg på mestringstur. Endelig var dagen kommet.

Jeg var like spent. Første mestringstur skulle iverksettes. Et hårete mål, var blitt til en realitet. Nå. Deltagerne la sin tillit til meg, mine erfaringer og kunnskap.

Vi pakket bilen full med alt vi hadde behov for. Jeg hadde forberedt alle med pakkeliste. Alt fra drikkesekker til fjellbukser og mat. Vi satte kursen til Loen.

For de som ikke vet hvor dette er, så ligger Loen i Stryn kommune, i Sogn og fjordane. Her finner du norges vakreste natur. Det er majestetiske fjell. Hvite og blå isbreer og  turkis-blått vann fra isbreene.  Nå som det er høst er det nydelig farger  over det hele. Vakkert og spesielt.

Bilturen ville ta ca. 7 timer med stopp underveis. Den ble fyllt med tanker, forventninger og mye latter.

Når vi ankom Loen, passerte vi fjellet vi skulle klatre i. Her stoppet vi opp noen minutter, før vi kjørte videre til Sande Camping, hvor vi skulle bo. Jentene fikk store øyne og det begynte å synke inn hva de egentlig hadde begitt seg ut på. Noen ble ekstra spente, mens andre ble roligere.

Vi innlosjerte oss i hytta jeg hadde booket til oss. Det var 10 sengeplasser og godt om plass. Noen delte rom, andre fikk enkeltrom. Vi pakket ut og klargjorde oss til morgendagen.

Et par timer senere ankom Henrik, min bror. Jeg hadde invitert han til å være med som min høyre hånd. Som brannmann, utdannet redningsdykker, og ikke minst med en varm og god personlighet, ville han være en god trygghet både for meg og deltagerne.

Når alle hadde funnet roen, satte jeg i gang med foredrag, workshop og gruppecoaching. Dette hadde jeg brukt mye tid på å forberede. Jeg var spent på hvordan dette ville fungere i praksis.

Deltagerne ble satt i en øvelse med det samme. Øvelsen gikk ut på å kartlegge hver enkelt deltager, og ville gi både meg og deltagerne verdiull informasjon om hvordan hver enkelt lå an i forhold til det mentale. Hvor mentalt sterke de var i forhold til det vi skulle igjennom. Hvem som ville ha behov for hjelp underveis, og hvem som ville klare seg på egenhånd.

Jeg fortalte kort om mitt liv med angst og utbrenthet, og om reisen frem til nå med å takle alt på en mer hensiktsmessig måte, mestre livet rett og slett. Jeg fortalte om min tur opp fjellet og grunnen til at mestringstur ble oppfunnet og nå gjennomført.

Vi gjorde flere øvelser og gruppeoppgaver. De fikk verdifulle mentale teknikker de kunne bruke underveis i fjellet, både når frykten eventuelt ville melde seg, og for å anerkjenne mestring. Vi gikk også igjennom hvordan vi kunne løse dette sammen som et team. Være støtte for hverandre og skape et samhold. Et samhold som ville sette seg for livet.

Med en visshet om at vi kunne jobbe med tankene på ulike måter og bruke teknikker i fjellet, kunne vi nå krype under dyna med trygghet, og glede oss til morgendagen. Alle stilte klokkene sine tidlig for å rekke alle morgenrutinene hver enkelt ønsket seg. Det var viktig for alle å ha god tid for å skape ro, for ikke stresse opp kroppen mer enn nødvendig.

Jeg ble sittende oppe litt etter de andre. Jeg trengte litt tid for å oppsummere og evaluere hvordan det hele hadde gått frem til nå. Cecilie sto opp igjen, og  vi hadde en god, vennskapelig samtale, før vi krabbet under dyna.

Spente var vi alle mann, på hver våre måter..

Jeg våknet i god tid før de andre, Cecilie også. Mens hun dusjet, gjorde jeg kaffen klar. Etterhvert våknet resten av gjengen. Alle ønsket seg en god morgendusj for å våkne ordentlig. Forberedelsene var viktige. Frokost ble spist og store matpakker ble laget. Vi skulle være i fjellet i 8 – 10 timer. Det ville kreve påfyll av energi.

Kl. 9.30 sto vi klare utenfor Loen Active,hvor vi ble tatt i mot av vår guide. Her fikk vi tildelt klatresko, sikkerhetsutstyr, hansker og hjelm. Alle fikk hjelp til å sette dette på. Deretter skulle vi samles for gjennomgang av utstyr, informasjon og guidene sjekket at alle hadde utstyret korrekt på. Hjelmen trengte vi ikke å sette på enda. Vi var en gruppe på 15 totalt, fra oss 6 personer. Vi fikk 2 guider fordelt på oss 15.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi startet turen oppover. Vi skulle gå 1-2 timer i veldig bratt stigining, før selve klatringen startet. Det var her jeg hadde mest utfording i fjor, fysisk sett. Pulsen stiger hurtig og melkesyra melder seg raskt. Det kan oppleves ganske krevende, ubehagelig og tungt. Mine deltagere var ved godt mot, på tross av at enkelte hadde slitt med sykdom i forkant.  Jeg hadde forberedt de godt på denne etappen. Vigikk samlet og vi brukte tiden vi trenger for å komme oss igjennom. Vi  tok flere pauser.

img_4288

img_4293

Vi ankom etterhvert stedet hvor vi skulle få instukser om hvordan vi skulle bruke sikkerhetsutstyret når vi skulle klatre. Fra her var det deler vi skulle klatre i fjell,og deler vi skulle gå til fots på skogsti. Mens guiden instruerte, la Henrik merke til at en av deltagerne hadde tatt hjelmen på feil vei. Han forsøkte å få kontakt,sånn at han diskre kunne gjøre deltageren oppmerksom på dette, uten at de andre skal få det med seg. «HYSJ,» sier deltageren og peker strengt på guiden for å vise at de må følge med. Henrik humrer litt innvendig og forsøker igjen. Han lyktes bedre denne gangen. Deltageren snur hjelmen og puster lettet ut over at det kun er de to som har fått det med seg.

img_4294

Vi alle har ledd godt av dette i ettertid, sammen. Ikke av, men MED hverandre. Med godhet og varme. Jeg har fått tillatelse til å dele, men kommer ikke til å nevne navn på hvem av deltagere som opplevde hva.

 

Vår gruppe var først ut. Guiden, Henrik og meg selv fordelte oss jevnt i mellom deltagerne. Vi hektet oss en etter en på wireren med karabinkrokene. På rekke klatret vi oss oppover. Vi var motiverte og det gikk strålende.

bilde-01-08-15-11-52-49

Jo lengre vi kom oppover, jo brattere ble det. Deltagerne begynte å kjenne på at det begynte å kreve litt styrke i både armer og bein. Høydemessig begynte også frykt å melde seg hos noen, men ikke mer enn at de taklet det fint. De jobbet innvendig mentalt. Følelsesmessig og med mestring, samtidig som de brukte styrken i kroppen til å komme seg videre.  Alle støttet hverandre, med motiverende ord og ros. Det var forståelse, raushet og varme.

Guiden vår, Jon, var en erfaren klatrer og det var godt å ha han med. Han veiledet og instruerte tålmodig. Han, i tillegg til Henrik og meg, var flink til å motivere deltagerne. Han lot seg rive med i vårt gode humør og humoren vi hadde i gruppa.

img_4277

img_4276

img_4215

img_4216

img_4262

Etterhvert måtte deltagerne begynne å stole på sikkerhetsutstyret. Det krevde at de måtte lære seg at de kunne bruke styrken i beina, istedenfor armene. Det ble instruert i at strake armer ville spare kreftene i armene, samtidig som at tyngden på beina hvilte mot fjellet med klatresko som hadde såler av membran. Det var utfordrende enkelte plasser, der man helst ville klamre seg til med armene, tett inntil fjellveggen. Steg måtte planlegges. Det måtte justeres. Prøves på ny. Og på nytt igjen i neste steg.

img_0366

img_4220

Vi nærmet oss det mest utfordrende klatrepartiet. Kropp og hode begynte å kjenne seg sliten. Det kunne merkes at det krevde mye av deltagerne. Her var det mye som skulle takles på samme tid. Motstanden meldte seg.

Spenning. Frykt. Tårer. Styrke, Mot. Redsel. Angst.

Ville vi komme oss videre?…

 

Vil du lese fortsettelsen?

Les del 2 →HER

 


Flere har etterspurt oppskrift på stroganoff gryten jeg delte på instagram i helgen.  Så her kommer den.

 

Jeg fikk ofte biff stroganoff som lørdagsmiddag da jeg var barn. Det var høydepunkt for uka, men jeg kunne ofte føle meg tung i magen etter å ha spist et sånt måltid. Gryta ble tilberedt med fløte og den var veldig mektig.

 

Jeg har blitt inspirert av min mamma og i denne gryta har vi byttet ut fløte med creme fraishe. Dermed får man ikke den følelsen hvor magen vrenger seg og oppleves tung og vond etterpå.

 

Denne er beregnet på 4 personer:

 

  • Ca 800 gram oksekjøtt (grytekjøtt)
  • 2  buljongterninger
  • 1 glass tomatpurre
  • 1 boks creme fraiche
  • Aromasopp i skiver
  • Charlottløk
  • Sitronsaft
  • Vann

 

Charlottløk kuttes og brunes i smør

Sopp brunes i smør

Oksekjøttet deles i terninger og brunes i smør.

Bland alt sammen.

Fyll opp med passe med vann til rett under kanten til dit kjøttet slutter, viktig at det ikke blir for mye, da blir smaken tam.

Tilsett buljongterningene og la dette stå og småkoke i 1-2 timer så kjøttet blir mørt og godt. (ikke nødvendig med så lang koketid, men jo lengre kjøttet småkoker, jo mørere blir det.

Tilsett deretter tomatpurre, bland alt sammen og la det putre 15 – 30 minutter før du  tilsetter creme fraishe på slutten av koketiden.

Smak til med sitronsaft og krydder. Vi brukte salt, pepper, paprikapulver og hvitløkspulver.

For rundere smak, kan det tilsettes litt sukker eller sukring gold ( Det fjerner bitter smak)

 

Server med for eksempel ris og salat til.

img_4148

 

 

Bon appetitt 🙂

 

 

 

 

 

 


I både jobb og skole er det mange som ikke har muligheten til mye bevegelse. I denne videoen viser jeg deg hvilke øvelser du kan gjøre, akkurat der du er. Det er ikke nødvendig med stor plass. Perfekt for et lite avbrekk i for eksempel lunsjen.

Litt aktivitet kan forebygge mot smerter og ubehag.

Det tar ikke mange minuttene av din tid, allikevel vil gevinsten være stor for både hode og kropp.
Du vil få mer energi, bli mer forkusert og motivert. Du kvitter deg samtidig med tanker og eventuelt uro som du bærer på.

Dette programmet er også perfekt å gjøre hjemme, både utendørs og innendørs.

Og om du skulle ha en aktiv jobb er det ingenting i veien for å gjøre økten allikevel.

Om du skulle ha behov for veiledning og hjelp til å kickstarte treningen reiser jeg både ut til bedrift og hjem til deg hvis ønskelig.

Lykke til 🙂

 

Skjermbilde 2016-09-01 kl. 18.24.48