Redsel og dødsangst. Blod, svette og tårer. I fjellet, i veggen. Kun fastspent med karabinkroker i en stålwire. Hadde jeg tatt vann over hodet?

Klokken 12 fredag formiddag sto deltagerne klare. Forventningsfulle. Fire jenter var de. De hadde tatt sjansen og meldt seg på mestringstur. Endelig var dagen kommet.

Jeg var like spent. Første mestringstur skulle iverksettes. Et hårete mål, var blitt til en realitet. Nå. Deltagerne la sin tillit til meg, mine erfaringer og kunnskap.

Vi pakket bilen full med alt vi hadde behov for. Jeg hadde forberedt alle med pakkeliste. Alt fra drikkesekker til fjellbukser og mat. Vi satte kursen til Loen.

For de som ikke vet hvor dette er, så ligger Loen i Stryn kommune, i Sogn og fjordane. Her finner du norges vakreste natur. Det er majestetiske fjell. Hvite og blå isbreer og  turkis-blått vann fra isbreene.  Nå som det er høst er det nydelig farger  over det hele. Vakkert og spesielt.

Bilturen ville ta ca. 7 timer med stopp underveis. Den ble fyllt med tanker, forventninger og mye latter.

Når vi ankom Loen, passerte vi fjellet vi skulle klatre i. Her stoppet vi opp noen minutter, før vi kjørte videre til Sande Camping, hvor vi skulle bo. Jentene fikk store øyne og det begynte å synke inn hva de egentlig hadde begitt seg ut på. Noen ble ekstra spente, mens andre ble roligere.

Vi innlosjerte oss i hytta jeg hadde booket til oss. Det var 10 sengeplasser og godt om plass. Noen delte rom, andre fikk enkeltrom. Vi pakket ut og klargjorde oss til morgendagen.

Et par timer senere ankom Henrik, min bror. Jeg hadde invitert han til å være med som min høyre hånd. Som brannmann, utdannet redningsdykker, og ikke minst med en varm og god personlighet, ville han være en god trygghet både for meg og deltagerne.

Når alle hadde funnet roen, satte jeg i gang med foredrag, workshop og gruppecoaching. Dette hadde jeg brukt mye tid på å forberede. Jeg var spent på hvordan dette ville fungere i praksis.

Deltagerne ble satt i en øvelse med det samme. Øvelsen gikk ut på å kartlegge hver enkelt deltager, og ville gi både meg og deltagerne verdiull informasjon om hvordan hver enkelt lå an i forhold til det mentale. Hvor mentalt sterke de var i forhold til det vi skulle igjennom. Hvem som ville ha behov for hjelp underveis, og hvem som ville klare seg på egenhånd.

Jeg fortalte kort om mitt liv med angst og utbrenthet, og om reisen frem til nå med å takle alt på en mer hensiktsmessig måte, mestre livet rett og slett. Jeg fortalte om min tur opp fjellet og grunnen til at mestringstur ble oppfunnet og nå gjennomført.

Vi gjorde flere øvelser og gruppeoppgaver. De fikk verdifulle mentale teknikker de kunne bruke underveis i fjellet, både når frykten eventuelt ville melde seg, og for å anerkjenne mestring. Vi gikk også igjennom hvordan vi kunne løse dette sammen som et team. Være støtte for hverandre og skape et samhold. Et samhold som ville sette seg for livet.

Med en visshet om at vi kunne jobbe med tankene på ulike måter og bruke teknikker i fjellet, kunne vi nå krype under dyna med trygghet, og glede oss til morgendagen. Alle stilte klokkene sine tidlig for å rekke alle morgenrutinene hver enkelt ønsket seg. Det var viktig for alle å ha god tid for å skape ro, for ikke stresse opp kroppen mer enn nødvendig.

Jeg ble sittende oppe litt etter de andre. Jeg trengte litt tid for å oppsummere og evaluere hvordan det hele hadde gått frem til nå. Cecilie sto opp igjen, og  vi hadde en god, vennskapelig samtale, før vi krabbet under dyna.

Spente var vi alle mann, på hver våre måter..

Jeg våknet i god tid før de andre, Cecilie også. Mens hun dusjet, gjorde jeg kaffen klar. Etterhvert våknet resten av gjengen. Alle ønsket seg en god morgendusj for å våkne ordentlig. Forberedelsene var viktige. Frokost ble spist og store matpakker ble laget. Vi skulle være i fjellet i 8 – 10 timer. Det ville kreve påfyll av energi.

Kl. 9.30 sto vi klare utenfor Loen Active,hvor vi ble tatt i mot av vår guide. Her fikk vi tildelt klatresko, sikkerhetsutstyr, hansker og hjelm. Alle fikk hjelp til å sette dette på. Deretter skulle vi samles for gjennomgang av utstyr, informasjon og guidene sjekket at alle hadde utstyret korrekt på. Hjelmen trengte vi ikke å sette på enda. Vi var en gruppe på 15 totalt, fra oss 6 personer. Vi fikk 2 guider fordelt på oss 15.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi startet turen oppover. Vi skulle gå 1-2 timer i veldig bratt stigining, før selve klatringen startet. Det var her jeg hadde mest utfording i fjor, fysisk sett. Pulsen stiger hurtig og melkesyra melder seg raskt. Det kan oppleves ganske krevende, ubehagelig og tungt. Mine deltagere var ved godt mot, på tross av at enkelte hadde slitt med sykdom i forkant.  Jeg hadde forberedt de godt på denne etappen. Vigikk samlet og vi brukte tiden vi trenger for å komme oss igjennom. Vi  tok flere pauser.

img_4288

img_4293

Vi ankom etterhvert stedet hvor vi skulle få instukser om hvordan vi skulle bruke sikkerhetsutstyret når vi skulle klatre. Fra her var det deler vi skulle klatre i fjell,og deler vi skulle gå til fots på skogsti. Mens guiden instruerte, la Henrik merke til at en av deltagerne hadde tatt hjelmen på feil vei. Han forsøkte å få kontakt,sånn at han diskre kunne gjøre deltageren oppmerksom på dette, uten at de andre skal få det med seg. «HYSJ,» sier deltageren og peker strengt på guiden for å vise at de må følge med. Henrik humrer litt innvendig og forsøker igjen. Han lyktes bedre denne gangen. Deltageren snur hjelmen og puster lettet ut over at det kun er de to som har fått det med seg.

img_4294

Vi alle har ledd godt av dette i ettertid, sammen. Ikke av, men MED hverandre. Med godhet og varme. Jeg har fått tillatelse til å dele, men kommer ikke til å nevne navn på hvem av deltagere som opplevde hva.

 

Vår gruppe var først ut. Guiden, Henrik og meg selv fordelte oss jevnt i mellom deltagerne. Vi hektet oss en etter en på wireren med karabinkrokene. På rekke klatret vi oss oppover. Vi var motiverte og det gikk strålende.

bilde-01-08-15-11-52-49

Jo lengre vi kom oppover, jo brattere ble det. Deltagerne begynte å kjenne på at det begynte å kreve litt styrke i både armer og bein. Høydemessig begynte også frykt å melde seg hos noen, men ikke mer enn at de taklet det fint. De jobbet innvendig mentalt. Følelsesmessig og med mestring, samtidig som de brukte styrken i kroppen til å komme seg videre.  Alle støttet hverandre, med motiverende ord og ros. Det var forståelse, raushet og varme.

Guiden vår, Jon, var en erfaren klatrer og det var godt å ha han med. Han veiledet og instruerte tålmodig. Han, i tillegg til Henrik og meg, var flink til å motivere deltagerne. Han lot seg rive med i vårt gode humør og humoren vi hadde i gruppa.

img_4277

img_4276

img_4215

img_4216

img_4262

Etterhvert måtte deltagerne begynne å stole på sikkerhetsutstyret. Det krevde at de måtte lære seg at de kunne bruke styrken i beina, istedenfor armene. Det ble instruert i at strake armer ville spare kreftene i armene, samtidig som at tyngden på beina hvilte mot fjellet med klatresko som hadde såler av membran. Det var utfordrende enkelte plasser, der man helst ville klamre seg til med armene, tett inntil fjellveggen. Steg måtte planlegges. Det måtte justeres. Prøves på ny. Og på nytt igjen i neste steg.

img_0366

img_4220

Vi nærmet oss det mest utfordrende klatrepartiet. Kropp og hode begynte å kjenne seg sliten. Det kunne merkes at det krevde mye av deltagerne. Her var det mye som skulle takles på samme tid. Motstanden meldte seg.

Spenning. Frykt. Tårer. Styrke, Mot. Redsel. Angst.

Ville vi komme oss videre?…

 

Vil du lese fortsettelsen?

Les del 2 →HER

 

Legg inn en kommentar