Halsen snørte seg. Hjerte hamret. Jeg heiv etter pusten.

I bilen hadde jeg med Vetle, eldstemann, som bare var noen få måndter gammel. Vi hadde vært på besøk hos mamma og skulle videre til en venninne for å overnatte der. Pappa’n til Vetle skulle ut sammen med noen kompiser for å feire at han hadde blitt far. Jeg skulle tilbringe litt etterlengtet tid med jentesnakk og bebiser. Jeg stoppet innom Statoil for å fylle drivstoff, ville ikke ta sjansen på å gå bensintom på veien.

Jeg var glad og gledet meg over den nye tilværelsen min, samtidig så hadde jeg også en usikkerhet som mange nybakte mammaer ofte har. Naturlig nok. Jeg var 18 år og hadde blitt mor for første gang. Til en nydelig og frisk gutt, Vetle. Livet var perfekt.

Etter påfyll av bensin fortsatt jeg turen videre til venninnen. I det jeg passerte Råholt sentrum skjer det noe helt uventet. Halsen snørte seg helt sammen. Jeg fikk mer og mer pustevansker. Hjertet hamret som en tikkende bombe. Jeg får stoppet på en busslomme. Forsøker å hive etter pusten, men til ingen nytte. Jeg leter febrilsk etter mobilen og når jeg endelig finner den, så er den tom for strøm. Jeg puster hyppigere og tenker raskt. Jeg måtte komme meg til vorspillet pappan til Vetle var på. Det var ca 3-4 minutter unna med bil.

Samtidig som jeg kjører fortsetter jeg å hive etter pusten, med vinduene på vidt gap. Jeg var livredd.

Jeg klarte å komme meg helskinnet dit. Jeg løp inn og ropte på hjelp. Pappa’n til Vetle og kompisene hans kom løpende i mot.

«Allergitabletter! Jeg må ha allergitabletter, NÅ!»

Jeg hadde spist nøtter hos mamma. Selv om jeg aldri hadde reagert på spiselig ting tidligere så var det tanken jeg fikk.

Kompisen løper inn og kommer raskt tilbake med både vann og allergitablett. Pustevanskene eskalerte enda mer og jeg får enda mer panikk. Det samme gjør guttene.

En annen kompis ringer til sin far i nabohuset. Han kommer i bil og vi kjører til legevakten.

Jeg gråter. Jeg er redd. Jeg åpner vinduet helt opp med håp om å få puste i frisk luft. Jeg puster raskt og panisk. Hjertet hamrer mer enn noen gang. Svetten renner, samtidig som jeg er kald. Jeg skjelver og kroppen rister både innvendig og utvendig. Jeg enser ingenting rundt meg. Er kun inne i meg selv og kjenner på alle følelser og tanker som velter over meg. Pusten fortsetter enda raskere. Enda mer panisk.

Etterhvert begynner fingrene mine å stivne og jeg blir enda mer redd. Jeg roper høyt at jeg kommer til å dø. Sjåføren setter opp farten. Han blir også redd. En kort kjøretur føles ut som timer.

Når vi kommer på parkeringen ved legevakten har jeg stivnet i hele kroppen og jeg føler at jeg skal forsvinne. Jeg tenker at min siste time er kommet. Jeg gråter febrilsk. Sjåføren forsøker å få meg ut av bilen og forstår raskt at han må hjelpe meg inn. Både armer og bein har stivnet totalt og jeg klarer ikke å bevege på meg.

Inne på sykehuset blir vi tatt i mot av en sykepleier som følger oss inn til legen.

Nå begynner pusten å roe seg og jeg begynner å få tilbake følelse og bevegelighet i kroppen. Jeg er fortsatt redd. Jeg forstår ikke det som har skjedd.

Inne hos legen forklarer jeg historien og hva jeg hadde opplevd. Han sitter å noterer på dataskjermen samtidig som jeg forteller. Det er såvidt han hever på øyenbrynene for å se på meg. Det blir stille i rommet en stund før han begynner å rote i doktorkofferten sin.

«Du har angst,» sier han.

Jeg ser uforstående på han.

«Her har du noen beroligende tabletter. Ta to nå ikveld og en imorgen. Du vil føle deg mye bedre imorgen.»

Jeg sitter der som et spørsmålstegn og ser på han med et tomt blikk. Jeg er utslitt og orker ikke å være til bry…

Angst? Jeg… angst? Hva er angst tenker jeg og går…..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Legg inn en kommentar