I forrige innlegg fortalte jeg om mitt første møte med angst.
Angsten som kom som et lyn fra klar himmel, helt ut av intet, hvor jeg trodde mine siste minutter var kommet. Jeg trodde jeg skulle dø.
Jeg havnet på legevakten, møtte en realtivt uinteressert lege, og ble sendt hjem med beroligende tabletter.

Dager ble til uker og jeg ble et fast inventar både hos fastlege og legevakt. Panikkanfallene kom og tok meg hver eneste dag. Og hver gang ble jeg sendt hjem med samme beskjed..

«Du har angst… Ta disse pillene, så vil du føle deg bedre etterhvert, det går seg til»..

Pillene tok jeg aldri..

Det var ikke godt nok for meg. Jeg klarte ikke å slå meg til ro med det. Jeg var redd. Jeg hadde ingen anelse om hva som skjedde med meg og kroppen min. Jeg trodde jeg hadde blitt alvorlig syk. Dødssyk.

Det var vondt.

Det var fryktelig å oppleve å ikke bli tatt på alvor. Ingen kunne gi meg en god forklaring på det som skjedde eller hvorfor det skjedde.

Det eneste jeg satt igjen med var ett eneste ord og mange vonde følelser. Angst og frykt..

Jeg var redd for å sovne på kvelden, redd for å aldri våkne igjen. Redd for å puste feil. Redd for å gå ut døra. Redd for å gjøre noe som trigget dette frem.

Etterhvert begynte jeg også å overanalysere hver eneste ting som skjedde i kroppen. Om det knaket, stakk eller gjorde vondt et sted så ble jeg redd for at jeg hadde fått kreft, svulst, hjerteproblemer og så videre.

En periode kjentes det ut som at jeg hadde satt fast noe i halsen. Det var akkurat som at det satt fast en nøtt, en stein eller lignende. Til slutt krevde jeg røntgen som viste at det ikke satt noe fast. Jeg hadde bare en fornemmelse av en klump.

Jeg var stadig vekk på undersøkelser og fikk hver gang bekreftelse om at jeg var helt frisk. Bortsett fra at jeg hadde angst, noe jeg fornektet, samtidig som jeg aldri fikk god hjelp eller veiledning på det.

Det var en ond sirkel. Når en ting slapp taket, kom angsten snikende på andre måter. Akkurat som at den virkelig skulle infiltrere seg i hele kroppen og aldri forsvinne.

Det kan jo høres ut som at jeg hadde blitt en hypokonder, men nå i ettertid når jeg vet mer, har erfart mer og kan mer, så vet jeg at det ikke var tilfelle.

Angst kan utarte seg på mange ulike måter. Jeg hadde panikkangst. Angsten kom brått og uten forvarsel. Det kom sammen med fyskiske reaksjoner som pustevansker, økt og ureglemessig hjertebank, skjelving, smerter i brystet, svimmelhet, nummenhet og dødsangst.

Fordi de kroppslige symptomene er så sterke kan de mistolkes og oppleves som somatiske sykdommer. Du kan tro at du har fått en alvorlig sykdom, som igjen kan føre til at du blir veldig oppmerksom på endringer i kroppen, akkurat slik jeg opplevde det…

Forrige innlegg om angsten kan du lese —-> HER

59janes-fotografi-linnbw

58janes-fotografi-linnbw

Legg inn en kommentar