Tanker jeg ofte går med er hvor mye vi skal skjerme barna våre. Hvor mye skal vi som voksne involvere og dele åpent med de? Hva er greit og når er tiden inne? Hva vil de takle og hva vil de ta skade av?

Når jeg hadde det vanskelig og sleit så trakk jeg meg tilbake. Inn i min egen lille boble. Der jeg trodde ingen ville legge merke til og sense.

Spesielt ovenfor min eldste sønn på snart 18 år. Jeg har to barn, Liam på 4 og Vetle som blir 18 i desember.

Jeg var redd. Jeg var stolt. Jeg ville for alt i verden ikke påføre han mitt. Jeg skulle være sterk og  jeg skulle være supermamma.

Når angsten kom eller jeg var lei meg så flyktet jeg inn i mitt sinn. Jeg lukket meg. Gjemte meg.

Jeg valgte å bli sur og irritabel.

Barn merker og forstår så mye mer enn vi tror. De er følsomme for stemninger.

Da Vetle var rundt 16 år åpnet jeg opp. Jeg lettet på hjerte og jeg delte åpent. Jeg burde gjort det mange år tidligere… Vi har alltid hatt et åpent forhold og snakket om mye, men ikke dette.

Jeg ville så inderlig og jeg trodde jeg skånet han, men det gjorde jeg ikke. Jeg ser det nå og jeg er veldig glad for at jeg tok skrittet. Vi har snakket mye om dette.

Barn trenger at vi snakker med de og setter ord på hva som skjer. De trenger forståelse. De trenger også å få sette ord på hvordan de opplever det. De trenger å vite at det ikke er deres skyld eller ansvar.

De trenger ikke å få vite alt. De skal ikke involveres i voksentemaer eller brukes som samtalepartner. Det finnes en balanse.

Del litt, sett noen ord på det som gjør det lettere å forstå ♥

Hvor mye syns du det er greit å dele med barna?

Hvor mye skal barna skånes?

 

Tidligere innlegg om angst:

http://linndalsaune.no/2016/09/27/jeg-puster-raskt-og-panisk/


Er jeg åpen for å få medlidenhet og oppmerksomhet?

I det siste har jeg fått flere tilbakemeldinger om min åpenhet.

Det betyr veldig mye å få vite at det jeg skriver har stor verdi for dere som leser. Det er nettopp det som er min motivasjon for å gjøre dette og for å fortsette.

Jeg har fått flere meldinger, kommentarer og mail om at det jeg skriver hjelper og gir håp om at det finnes løsninger. At det motiverer til å ta de takene som skal til. Jeg har fått forespørsler om hjelp. Mennesker som tillitsfullt deler sine historier med meg.

Jeg er så takknemlig.

Mitt valg om åpenhet er ikke for å få medlidenhet, men for å vise at vi som har utfordringer ikke er alene. Ofte føler du deg ensom og annerledes. Det skaper frykt for å dele og å åpne opp. Du er redd for at du skal bli sett ned på, bli stemplet og satt i «bås.»

Jeg ønsker å ufarliggjøre det å være åpen. Min erfaring er at åpenheten bidrar til styrke. Samtidig er det også en frykt. Redsel for at noen vil stille meg til veggs og være negativ. Det krever mye å være åpen. Sårbarhet…

Men det andre betyr så mye mer.

Det er trist å vite at mange sliter og går igjennom et helvete.

Det betyr det utrolig mye at jeg kan bidra til at noen får det lettere. Om så om det bare er en. En er mye det.

Jeg har alltid brydd meg om mennesker rundt meg. Jeg har alltid brydd meg om de som trenger litt ekstra hjelp. Jeg har mye omsorg og kjærlighet å gi. Det betyr mye å vite at andre har det bra. Jeg vil dele mine tanker, følelser og erfaringer. Være et medmenneske. Jeg velger å bruke min stemme. Jeg ønsker å hjelpe, bidra og gjøre en forskjell. ♥

Hva er dine tanker rundt dette?

Takknemlig

DU ER BRA NOK