Tanker jeg ofte går med er hvor mye vi skal skjerme barna våre. Hvor mye skal vi som voksne involvere og dele åpent med de? Hva er greit og når er tiden inne? Hva vil de takle og hva vil de ta skade av?

Når jeg hadde det vanskelig og sleit så trakk jeg meg tilbake. Inn i min egen lille boble. Der jeg trodde ingen ville legge merke til og sense.

Spesielt ovenfor min eldste sønn på snart 18 år. Jeg har to barn, Liam på 4 og Vetle som blir 18 i desember.

Jeg var redd. Jeg var stolt. Jeg ville for alt i verden ikke påføre han mitt. Jeg skulle være sterk og  jeg skulle være supermamma.

Når angsten kom eller jeg var lei meg så flyktet jeg inn i mitt sinn. Jeg lukket meg. Gjemte meg.

Jeg valgte å bli sur og irritabel.

Barn merker og forstår så mye mer enn vi tror. De er følsomme for stemninger.

Da Vetle var rundt 16 år åpnet jeg opp. Jeg lettet på hjerte og jeg delte åpent. Jeg burde gjort det mange år tidligere… Vi har alltid hatt et åpent forhold og snakket om mye, men ikke dette.

Jeg ville så inderlig og jeg trodde jeg skånet han, men det gjorde jeg ikke. Jeg ser det nå og jeg er veldig glad for at jeg tok skrittet. Vi har snakket mye om dette.

Barn trenger at vi snakker med de og setter ord på hva som skjer. De trenger forståelse. De trenger også å få sette ord på hvordan de opplever det. De trenger å vite at det ikke er deres skyld eller ansvar.

De trenger ikke å få vite alt. De skal ikke involveres i voksentemaer eller brukes som samtalepartner. Det finnes en balanse.

Del litt, sett noen ord på det som gjør det lettere å forstå ♥

Hvor mye syns du det er greit å dele med barna?

Hvor mye skal barna skånes?

 

Tidligere innlegg om angst:

http://linndalsaune.no/2016/09/27/jeg-puster-raskt-og-panisk/


Er jeg åpen for å få medlidenhet og oppmerksomhet?

I det siste har jeg fått flere tilbakemeldinger om min åpenhet.

Det betyr veldig mye å få vite at det jeg skriver har stor verdi for dere som leser. Det er nettopp det som er min motivasjon for å gjøre dette og for å fortsette.

Jeg har fått flere meldinger, kommentarer og mail om at det jeg skriver hjelper og gir håp om at det finnes løsninger. At det motiverer til å ta de takene som skal til. Jeg har fått forespørsler om hjelp. Mennesker som tillitsfullt deler sine historier med meg.

Jeg er så takknemlig.

Mitt valg om åpenhet er ikke for å få medlidenhet, men for å vise at vi som har utfordringer ikke er alene. Ofte føler du deg ensom og annerledes. Det skaper frykt for å dele og å åpne opp. Du er redd for at du skal bli sett ned på, bli stemplet og satt i «bås.»

Jeg ønsker å ufarliggjøre det å være åpen. Min erfaring er at åpenheten bidrar til styrke. Samtidig er det også en frykt. Redsel for at noen vil stille meg til veggs og være negativ. Det krever mye å være åpen. Sårbarhet…

Men det andre betyr så mye mer.

Det er trist å vite at mange sliter og går igjennom et helvete.

Det betyr det utrolig mye at jeg kan bidra til at noen får det lettere. Om så om det bare er en. En er mye det.

Jeg har alltid brydd meg om mennesker rundt meg. Jeg har alltid brydd meg om de som trenger litt ekstra hjelp. Jeg har mye omsorg og kjærlighet å gi. Det betyr mye å vite at andre har det bra. Jeg vil dele mine tanker, følelser og erfaringer. Være et medmenneske. Jeg velger å bruke min stemme. Jeg ønsker å hjelpe, bidra og gjøre en forskjell. ♥

Hva er dine tanker rundt dette?

Takknemlig

DU ER BRA NOK

 


Halsen snørte seg. Hjerte hamret. Jeg heiv etter pusten.

I bilen hadde jeg med Vetle, eldstemann, som bare var noen få måndter gammel. Vi hadde vært på besøk hos mamma og skulle videre til en venninne for å overnatte der. Pappa’n til Vetle skulle ut sammen med noen kompiser for å feire at han hadde blitt far. Jeg skulle tilbringe litt etterlengtet tid med jentesnakk og bebiser. Jeg stoppet innom Statoil for å fylle drivstoff, ville ikke ta sjansen på å gå bensintom på veien.

Jeg var glad og gledet meg over den nye tilværelsen min, samtidig så hadde jeg også en usikkerhet som mange nybakte mammaer ofte har. Naturlig nok. Jeg var 18 år og hadde blitt mor for første gang. Til en nydelig og frisk gutt, Vetle. Livet var perfekt.

Etter påfyll av bensin fortsatt jeg turen videre til venninnen. I det jeg passerte Råholt sentrum skjer det noe helt uventet. Halsen snørte seg helt sammen. Jeg fikk mer og mer pustevansker. Hjertet hamret som en tikkende bombe. Jeg får stoppet på en busslomme. Forsøker å hive etter pusten, men til ingen nytte. Jeg leter febrilsk etter mobilen og når jeg endelig finner den, så er den tom for strøm. Jeg puster hyppigere og tenker raskt. Jeg måtte komme meg til vorspillet pappan til Vetle var på. Det var ca 3-4 minutter unna med bil.

Samtidig som jeg kjører fortsetter jeg å hive etter pusten, med vinduene på vidt gap. Jeg var livredd.

Jeg klarte å komme meg helskinnet dit. Jeg løp inn og ropte på hjelp. Pappa’n til Vetle og kompisene hans kom løpende i mot.

«Allergitabletter! Jeg må ha allergitabletter, NÅ!»

Jeg hadde spist nøtter hos mamma. Selv om jeg aldri hadde reagert på spiselig ting tidligere så var det tanken jeg fikk.

Kompisen løper inn og kommer raskt tilbake med både vann og allergitablett. Pustevanskene eskalerte enda mer og jeg får enda mer panikk. Det samme gjør guttene.

En annen kompis ringer til sin far i nabohuset. Han kommer i bil og vi kjører til legevakten.

Jeg gråter. Jeg er redd. Jeg åpner vinduet helt opp med håp om å få puste i frisk luft. Jeg puster raskt og panisk. Hjertet hamrer mer enn noen gang. Svetten renner, samtidig som jeg er kald. Jeg skjelver og kroppen rister både innvendig og utvendig. Jeg enser ingenting rundt meg. Er kun inne i meg selv og kjenner på alle følelser og tanker som velter over meg. Pusten fortsetter enda raskere. Enda mer panisk.

Etterhvert begynner fingrene mine å stivne og jeg blir enda mer redd. Jeg roper høyt at jeg kommer til å dø. Sjåføren setter opp farten. Han blir også redd. En kort kjøretur føles ut som timer.

Når vi kommer på parkeringen ved legevakten har jeg stivnet i hele kroppen og jeg føler at jeg skal forsvinne. Jeg tenker at min siste time er kommet. Jeg gråter febrilsk. Sjåføren forsøker å få meg ut av bilen og forstår raskt at han må hjelpe meg inn. Både armer og bein har stivnet totalt og jeg klarer ikke å bevege på meg.

Inne på sykehuset blir vi tatt i mot av en sykepleier som følger oss inn til legen.

Nå begynner pusten å roe seg og jeg begynner å få tilbake følelse og bevegelighet i kroppen. Jeg er fortsatt redd. Jeg forstår ikke det som har skjedd.

Inne hos legen forklarer jeg historien og hva jeg hadde opplevd. Han sitter å noterer på dataskjermen samtidig som jeg forteller. Det er såvidt han hever på øyenbrynene for å se på meg. Det blir stille i rommet en stund før han begynner å rote i doktorkofferten sin.

«Du har angst,» sier han.

Jeg ser uforstående på han.

«Her har du noen beroligende tabletter. Ta to nå ikveld og en imorgen. Du vil føle deg mye bedre imorgen.»

Jeg sitter der som et spørsmålstegn og ser på han med et tomt blikk. Jeg er utslitt og orker ikke å være til bry…

Angst? Jeg… angst? Hva er angst tenker jeg og går…..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


«Nei, dette går ikke. Jeg har ikke mer krefter i armene. Jeg er redd.» Vi sto i det bratteste partiet i fjellveggen.

Det ble stille en liten stund…

«Jeg vil ikke mer. Jeg vil ned. Jeg vil ned nå.»

img_4222

img_4220

Tankene mine gikk raskt igjennom hodet. Vi hadde klart oss bra frem til nå. Hvordan skulle vi ta dette fatt.

Mens jeg tenker hører jeg deltageren fortsette. Jeg hører at hun er sliten. Hun er i kjelleren, og alle tankene hennes kommer ut i ord.

Samtidig hører jeg også guiden litt lenger unna. Han forsøker å motivere som tidligere, men det nyttet ikke. Deltageren var bestemt, hun hadde ikke mer å gå på.

«Dette går fint,» sier jeg. «Du er kjempeflink. Nå, har du klart og komme deg helt hit.»

Jeg møter motstand. «Jeg har seriøst ikke mer krefter i armene,» gjentar hun. «Jeg er redd for å slippe taket og falle ned. Jeg trodde jeg skulle mestre dette helt fint. Men, det går jo ikke!»

«Flytt fokuset ditt,» sier jeg. «Se på det du har klart frem til nå! ALT du HAR mestret frem til nå! Det er knallbra!! Det er lov å være sliten. Det er lov til å kjenne på de følelsen du gjør nå, men anerkjenn mestringen. Vær stolt av deg selv!»

«Jeg tror nesten at vi må tilkalle et helikopter», sier hun. «Jeg går ingen steder, jeg nekter. Hva skal til for at noen kommer og redder meg her nå».

Jeg kjenner godt igjen tankene og ordene hennes. Jeg var også i kjelleren på min første tur i fjor. Jeg kjente igjen slitenheten. Frykten og redselen. Maktesløshet og sårhet.

Samtidig satt jeg med erfaringen, jeg visste at hun ville komme til å klare det.

«Det kommer ingen og redder deg. Det er dine armer og bein som skal få deg opp dette fjellet. Du HAR stryken du trenger for å komme opp! Vi forsøker litt til!» Samtidig som jeg sier dette, kjenner jeg på en liten usikkerhet. En usikkerhet fordi jeg måtte være hard og pushe henne videre. Usikker på om hun  ville bli fornærmet. Jeg flytter fokuset raskt. Dette handlet ikke om meg. Dette handlet om å få henne opp fjellet. For opp skulle hun. Jeg ble nødt til å utfordre henne.

På samme tid som dette skjer, har en annen deltager utfordringer. Hun kjenner også på slitenhet og frykt. Henrik hjelper henne, samtidig som jeg motiverer.

Begge får litt tid til å innhente seg, tid til å summe hodet. Etterhvert blir de motivert til å fortsette.

Jon (guiden vår) tilbyr seg å avlaste litt. Han hekter et  ekstra klatretau og hjelper til med å dra i noen partier. Dette er helt normalt og noe guidene ofte gjør på de tyngste partiene. Det er krevende enkelte steder. I og med at det er første klatretur er heller ikke teknikken helt inne, og det blir ofte brukt mye mer krefter enn nødvendig.

YES!! Vi kommer oss videre. Deltagerne ser at de mestret å møte seg selv i døra. De ser at de kom seg igjennom dette. I sin værste frykt og redsel klarte de å omstille hodet.

Jeg ble varm innvendig. Jeg var lettet og ble fyllt med stolthet. Jeg var rørt på deres vegne. De mestret!!! YES!!!

Vi klatrer videre. Nå var det kun en liten bit igjen til hengebroen. Jeg var spent. Jeg visste ikke hva som ville møte oss der. Jeg tenkte tilbake til da jeg gikk over broen i fjor. Jeg måtte bli pushet over. Jeg husker jeg gråt og var sint…

Det var dette noen av deltagerne var mest spent på og gruet seg mye til. Å komme seg over broen.

Med opplevelsen jeg hadde fra sist brukte jeg mye tid på å forberede deltagerne på dette. Det viste seg også godt da vi skulle over. Alle brukte teknikkene de hadde lært og kom seg over med glans. Inkludert meg selv. En virkelig GLEDE.

img_0393

14359679_10157230107555467_1794865005_o

14408313_10157230107350467_1833062849_o

img_4225

img_4229

img_4234

På andre siden av broen ble det en ny pause med påfyll av energi. Vi tok oss god tid for å finne ny styrke. Mestringen vi hadde etter både klatring og fra å ha kommet over hengebroen ga mye motivasjon til å gå på siste klatreetappen før vi nådde toppen på Hoven.

bilde-01-08-15-14-31-22

14408245_10157229900055467_566845297_o

14360358_10157229898950467_147674435_o

14393354_10157229897420467_447987373_o

img_4238

Underveis på den siste etappen var det mulig for de som ønsket å gå over en line. Denne var kortere enn hengebroen. En av deltagerne med mest høydeskrekk ønsket å prøve å mestret med glans!! Tenk det da dere. De mentale teknikkene hun hadde virkelig satt seg! STOLT! Så sinnsykt kult! Henrik mestret det med glans, han gjorde dette også i fjor. Jeg prøvde meg litt utpå, men valgte å snu. Jeg var stolt av at jeg turte å prøve meg så langt utpå som jeg gjorde.

bilde-01-08-15-15-02-33

img_4241

img_4237

Resten av klatringen gikk fantastisk uten bekymringer. Etter en times tid kunne vi endelig sprette champagneflasken på toppen.

Dette var virkelig noe å feire! Vi hadde alle mann seiret!!

Vi klarte det, NÅ kunne alle klare alt. ALT.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen ned fra fjellet var til fots, det tok oss et par timer. Først på grusvei, så i skogssti.

Det var mye stillhet på nedoverturen. Alle hadde mange nye inntrykk å fordøye. Det måtte synke inn hva vi egentlig nå hadde gjort. Noen vil kalle det lett som en plett, andre vil kalle det ekstremsport.

Vi ble plukket opp av en sjåfør vel nede ved veien. Han kjørte oss tilbake til Loen Active.

Vi leverte tilbake utstyr og fikk tildelt diplomer før vi reiste tilbake til hytta. Der lagde vi oss deilig mat. Biff stroganoff gryte, laget fra bunnen av. Jeg hadde forberedt dette før vi reiste. Vi tok også en velfortjent øl, mens vi mimret og evaluerte før vi tok kvelden. Kroppen og hodet hadde jobbet på spreng og vi trengte en god natt søvn før hjemreisen dagen etter.

Mestringturen ble realitet og gjennomført. Jeg sitter igjen med en ubeskrivelig stolthet ovenfor jentene som sto i det og gjennomførte! Å se hva de sto i og taklet underveis er stort. Jeg får en tåre i øyekroken av å tenke på det.

De møtte sine tøffeste frykter. De tok tøffe tak og seiret.

Det er jo det dette handler om. At det er helt greit å møte frykten. Oppleve at det er et helvete når du står i det, men at du allikevel klarer å finne veien ut av det, både alene og sammen med andre. Målet med det er å overføre denne mestringen videre til andre utfordrende situasjoner i livet. Når du har mestret dette, klarer du ALT!

 

Dette er noen av ordene jentene har skrevet til meg i ettertid:

«Tusen takk Linn for at du fikk meg med på dette eventyret. Det gjorde meg så godt. Nå kan jeg klare alt. Jeg setter så pris på deg som menneske. Glad jeg har deg i livet mitt. Du hjelper meg mer enn du aner. Og du er kjempe flink til det du driver med, stå på og fortsett sånn.»

 

«Sitter å reflekterer over en fantastisk tur med en fantastisk gjeng. Vi har opplevd fantastisk natur. Både langs veien, utenfor hytta på Sande Camping, på toppen av fjellet vi klatret. Jeg har kjent på glede, samhold, styrke, smerter, redsel, dødsangst, tårer. Ville ikke vært opplevelsen foruten. Utrolig stolt av meg selv som klarte å gjennomføre klatringen og kjempe meg opp til toppen med god støtte og oppmuntring.  Tusen takk for du tok oss med på denne utfordringen Linn. Vi venter i spenning på hva du planlegger neste gang.»

 

«Dette har vært min styrkeprøve. Har høydeskrekk og har aldri klatret i noe fjell før. Etter coaching fra Linn i forkant, så var ikke høydeskrekken noe stort problem, hengebrua på 108meter lang og 160 meter over bakken, var ikke noe problem å komme over. Klatringen gikk veldig fint og var kjempegøy i starten. Det ble litt utfordrende etterhvert. Opp kom jeg, den fysiske styrken er bedre en jeg trodde og det samme er den psykiske styrken. Er super stolt av meg selv og alle de andre. En fantastisk opplevelse på godt og vondt. En ubeskrivelig opplevelse. Dette er det største jeg har opplevd. Er absolutt å anbefale til alle.»

 

TUSEN TAKK til dere som tok sjansen og meldte dere på.

TUSEN TAKK til Henrik (bror) for god støtte og trygghet.

TUSEN TAKK til Jon (guiden) og Loen Active for fantastisk gjennomføring og veiledning.

TUSEN TAKK for sinnsykt bra gjennomføring og for utrolig fine tilbakmeldinger. Ubeskrivelig!! ♥♥♥

(Les del 1 —>  HER)

 

Ny mestringstur til Loen neste år er allerede under planlegging.

img_4232

img_4249

Redsel og dødsangst. Blod, svette og tårer. I fjellet, i veggen. Kun fastspent med karabinkroker i en stålwire. Hadde jeg tatt vann over hodet?

Klokken 12 fredag formiddag sto deltagerne klare. Forventningsfulle. Fire jenter var de. De hadde tatt sjansen og meldt seg på mestringstur. Endelig var dagen kommet.

Jeg var like spent. Første mestringstur skulle iverksettes. Et hårete mål, var blitt til en realitet. Nå. Deltagerne la sin tillit til meg, mine erfaringer og kunnskap.

Vi pakket bilen full med alt vi hadde behov for. Jeg hadde forberedt alle med pakkeliste. Alt fra drikkesekker til fjellbukser og mat. Vi satte kursen til Loen.

For de som ikke vet hvor dette er, så ligger Loen i Stryn kommune, i Sogn og fjordane. Her finner du norges vakreste natur. Det er majestetiske fjell. Hvite og blå isbreer og  turkis-blått vann fra isbreene.  Nå som det er høst er det nydelig farger  over det hele. Vakkert og spesielt.

Bilturen ville ta ca. 7 timer med stopp underveis. Den ble fyllt med tanker, forventninger og mye latter.

Når vi ankom Loen, passerte vi fjellet vi skulle klatre i. Her stoppet vi opp noen minutter, før vi kjørte videre til Sande Camping, hvor vi skulle bo. Jentene fikk store øyne og det begynte å synke inn hva de egentlig hadde begitt seg ut på. Noen ble ekstra spente, mens andre ble roligere.

Vi innlosjerte oss i hytta jeg hadde booket til oss. Det var 10 sengeplasser og godt om plass. Noen delte rom, andre fikk enkeltrom. Vi pakket ut og klargjorde oss til morgendagen.

Et par timer senere ankom Henrik, min bror. Jeg hadde invitert han til å være med som min høyre hånd. Som brannmann, utdannet redningsdykker, og ikke minst med en varm og god personlighet, ville han være en god trygghet både for meg og deltagerne.

Når alle hadde funnet roen, satte jeg i gang med foredrag, workshop og gruppecoaching. Dette hadde jeg brukt mye tid på å forberede. Jeg var spent på hvordan dette ville fungere i praksis.

Deltagerne ble satt i en øvelse med det samme. Øvelsen gikk ut på å kartlegge hver enkelt deltager, og ville gi både meg og deltagerne verdiull informasjon om hvordan hver enkelt lå an i forhold til det mentale. Hvor mentalt sterke de var i forhold til det vi skulle igjennom. Hvem som ville ha behov for hjelp underveis, og hvem som ville klare seg på egenhånd.

Jeg fortalte kort om mitt liv med angst og utbrenthet, og om reisen frem til nå med å takle alt på en mer hensiktsmessig måte, mestre livet rett og slett. Jeg fortalte om min tur opp fjellet og grunnen til at mestringstur ble oppfunnet og nå gjennomført.

Vi gjorde flere øvelser og gruppeoppgaver. De fikk verdifulle mentale teknikker de kunne bruke underveis i fjellet, både når frykten eventuelt ville melde seg, og for å anerkjenne mestring. Vi gikk også igjennom hvordan vi kunne løse dette sammen som et team. Være støtte for hverandre og skape et samhold. Et samhold som ville sette seg for livet.

Med en visshet om at vi kunne jobbe med tankene på ulike måter og bruke teknikker i fjellet, kunne vi nå krype under dyna med trygghet, og glede oss til morgendagen. Alle stilte klokkene sine tidlig for å rekke alle morgenrutinene hver enkelt ønsket seg. Det var viktig for alle å ha god tid for å skape ro, for ikke stresse opp kroppen mer enn nødvendig.

Jeg ble sittende oppe litt etter de andre. Jeg trengte litt tid for å oppsummere og evaluere hvordan det hele hadde gått frem til nå. Cecilie sto opp igjen, og  vi hadde en god, vennskapelig samtale, før vi krabbet under dyna.

Spente var vi alle mann, på hver våre måter..

Jeg våknet i god tid før de andre, Cecilie også. Mens hun dusjet, gjorde jeg kaffen klar. Etterhvert våknet resten av gjengen. Alle ønsket seg en god morgendusj for å våkne ordentlig. Forberedelsene var viktige. Frokost ble spist og store matpakker ble laget. Vi skulle være i fjellet i 8 – 10 timer. Det ville kreve påfyll av energi.

Kl. 9.30 sto vi klare utenfor Loen Active,hvor vi ble tatt i mot av vår guide. Her fikk vi tildelt klatresko, sikkerhetsutstyr, hansker og hjelm. Alle fikk hjelp til å sette dette på. Deretter skulle vi samles for gjennomgang av utstyr, informasjon og guidene sjekket at alle hadde utstyret korrekt på. Hjelmen trengte vi ikke å sette på enda. Vi var en gruppe på 15 totalt, fra oss 6 personer. Vi fikk 2 guider fordelt på oss 15.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi startet turen oppover. Vi skulle gå 1-2 timer i veldig bratt stigining, før selve klatringen startet. Det var her jeg hadde mest utfording i fjor, fysisk sett. Pulsen stiger hurtig og melkesyra melder seg raskt. Det kan oppleves ganske krevende, ubehagelig og tungt. Mine deltagere var ved godt mot, på tross av at enkelte hadde slitt med sykdom i forkant.  Jeg hadde forberedt de godt på denne etappen. Vigikk samlet og vi brukte tiden vi trenger for å komme oss igjennom. Vi  tok flere pauser.

img_4288

img_4293

Vi ankom etterhvert stedet hvor vi skulle få instukser om hvordan vi skulle bruke sikkerhetsutstyret når vi skulle klatre. Fra her var det deler vi skulle klatre i fjell,og deler vi skulle gå til fots på skogsti. Mens guiden instruerte, la Henrik merke til at en av deltagerne hadde tatt hjelmen på feil vei. Han forsøkte å få kontakt,sånn at han diskre kunne gjøre deltageren oppmerksom på dette, uten at de andre skal få det med seg. «HYSJ,» sier deltageren og peker strengt på guiden for å vise at de må følge med. Henrik humrer litt innvendig og forsøker igjen. Han lyktes bedre denne gangen. Deltageren snur hjelmen og puster lettet ut over at det kun er de to som har fått det med seg.

img_4294

Vi alle har ledd godt av dette i ettertid, sammen. Ikke av, men MED hverandre. Med godhet og varme. Jeg har fått tillatelse til å dele, men kommer ikke til å nevne navn på hvem av deltagere som opplevde hva.

 

Vår gruppe var først ut. Guiden, Henrik og meg selv fordelte oss jevnt i mellom deltagerne. Vi hektet oss en etter en på wireren med karabinkrokene. På rekke klatret vi oss oppover. Vi var motiverte og det gikk strålende.

bilde-01-08-15-11-52-49

Jo lengre vi kom oppover, jo brattere ble det. Deltagerne begynte å kjenne på at det begynte å kreve litt styrke i både armer og bein. Høydemessig begynte også frykt å melde seg hos noen, men ikke mer enn at de taklet det fint. De jobbet innvendig mentalt. Følelsesmessig og med mestring, samtidig som de brukte styrken i kroppen til å komme seg videre.  Alle støttet hverandre, med motiverende ord og ros. Det var forståelse, raushet og varme.

Guiden vår, Jon, var en erfaren klatrer og det var godt å ha han med. Han veiledet og instruerte tålmodig. Han, i tillegg til Henrik og meg, var flink til å motivere deltagerne. Han lot seg rive med i vårt gode humør og humoren vi hadde i gruppa.

img_4277

img_4276

img_4215

img_4216

img_4262

Etterhvert måtte deltagerne begynne å stole på sikkerhetsutstyret. Det krevde at de måtte lære seg at de kunne bruke styrken i beina, istedenfor armene. Det ble instruert i at strake armer ville spare kreftene i armene, samtidig som at tyngden på beina hvilte mot fjellet med klatresko som hadde såler av membran. Det var utfordrende enkelte plasser, der man helst ville klamre seg til med armene, tett inntil fjellveggen. Steg måtte planlegges. Det måtte justeres. Prøves på ny. Og på nytt igjen i neste steg.

img_0366

img_4220

Vi nærmet oss det mest utfordrende klatrepartiet. Kropp og hode begynte å kjenne seg sliten. Det kunne merkes at det krevde mye av deltagerne. Her var det mye som skulle takles på samme tid. Motstanden meldte seg.

Spenning. Frykt. Tårer. Styrke, Mot. Redsel. Angst.

Ville vi komme oss videre?…

 

Vil du lese fortsettelsen?

Les del 2 →HER

 


Flere har etterspurt oppskrift på stroganoff gryten jeg delte på instagram i helgen.  Så her kommer den.

 

Jeg fikk ofte biff stroganoff som lørdagsmiddag da jeg var barn. Det var høydepunkt for uka, men jeg kunne ofte føle meg tung i magen etter å ha spist et sånt måltid. Gryta ble tilberedt med fløte og den var veldig mektig.

 

Jeg har blitt inspirert av min mamma og i denne gryta har vi byttet ut fløte med creme fraishe. Dermed får man ikke den følelsen hvor magen vrenger seg og oppleves tung og vond etterpå.

 

Denne er beregnet på 4 personer:

 

  • Ca 800 gram oksekjøtt (grytekjøtt)
  • 2  buljongterninger
  • 1 glass tomatpurre
  • 1 boks creme fraiche
  • Aromasopp i skiver
  • Charlottløk
  • Sitronsaft
  • Vann

 

Charlottløk kuttes og brunes i smør

Sopp brunes i smør

Oksekjøttet deles i terninger og brunes i smør.

Bland alt sammen.

Fyll opp med passe med vann til rett under kanten til dit kjøttet slutter, viktig at det ikke blir for mye, da blir smaken tam.

Tilsett buljongterningene og la dette stå og småkoke i 1-2 timer så kjøttet blir mørt og godt. (ikke nødvendig med så lang koketid, men jo lengre kjøttet småkoker, jo mørere blir det.

Tilsett deretter tomatpurre, bland alt sammen og la det putre 15 – 30 minutter før du  tilsetter creme fraishe på slutten av koketiden.

Smak til med sitronsaft og krydder. Vi brukte salt, pepper, paprikapulver og hvitløkspulver.

For rundere smak, kan det tilsettes litt sukker eller sukring gold ( Det fjerner bitter smak)

 

Server med for eksempel ris og salat til.

img_4148

 

 

Bon appetitt 🙂

 

 

 

 

 

 


Jeg får mange henvendelser fra mennesker som ønsker tips til hvordan man enkelt kan gå ned i vekt. Her er det mange veier til rom, men jeg tenker at jeg kan si litt rundt dette og gi noen enkle gjennomførbare tips om hvordan dette kan gjøres på en realistisk måte.

Sjansen for at du ikke vil lykkes er om du tenker at dette skal være en quick-fix og du skal ta et skikkelig skippertak. Det er lov til å drømme om at det er mulig, men sannheten er en helt annen. Iallefall for de fleste av oss.

 

Det viktigste du starter med er å spørre deg selv noen gode spørsmål:

♦ Hva vil det gi deg å gjøre endringene du ønsker? ( Se for deg at du har nådd målet og kjenn etter hva dette gir deg )

♦ Hvem gjør du dette for? ( Deg selv eller noen andre? )

♦ Hvordan kan jeg gjøre dette på en god måte så det er realistisk gjennomførbart? ( Vær ærlig! )

 

Å endre vaner kan være utfordrende og vi mennesker er litt sånn at vi impulsivt ønsker å ta i et skippertak for å nå målet.

Det er her mange møter utfordringene,  det å skulle endre livsstil og vaner krever mye i seg selv.

Du vil mest sannsynlig raskt falle tilbake til gamle vaner hvis du tar deg vann over hodet. Ikke nok med det, men du vil også mest sannsynlig bli skuffet over at du ikke klarte det.

Så det enkle er ofte det beste og gjøre små grep.

Start gjerne med aktivitet/trening først.

♦ Gå ikke for hardt ut, 2 økter i uken er bedre enn ingen økter. Øk heller etterhvert som du har klart å jobbe inn dette som en rutine. Er du utrent og lite treningserfaring krever det mye å skulle starte med 4-6 økter per uke. Du vil tidsnok komme dit, og sjansen for at du kommer dit er større om du starter forsiktig.

♦ Tren for helårskroppen, ikke sommerkroppen!

♦ Finn en aktivitet som DU liker.

♦ Finn noen å gjøre det sammen med. Det forplikter og det blir enklere gjennomførbart. ( Har       du ingen å trene sammen med, bli med på en aktivitet hvor det er andre deltagere. )

♦ Planlegg dager og tidspunkt for treningen hele uken igjennom. (Større sjans for å gjennomføre enn om du tar det på sparket. LAG TID i kalenderen.)

♦ Gå, sykle til jobb

♦ Gå trapper fremfor å ta heis.

♦ Be om hjelp om du har behov for det ( Ikke være redd for å spørre om hjelp. Tenk på ordtaket: Aldri god alene. Vi blir bedre og lettere inspirert sammen.)

 

Etterhvert som du begynner å få inn et par trenings eller aktivitetsøkter i uka kan du justere litt etter litt på kosthold. Små grep kan gjøre store endringer på sikt. Det gjelder å være litt tålmodig. Om  ikke resultatene ikke skulle vise seg med det samme, ikke gi opp, fortsett og tro på og gjennomfør.

♦ Kutt ut kaloridrikker, erstatt med drikker som ikke inneholder kalorier ( F.eks: Pepsi max, cola zero, vann)

♦ Bruk mindre tallerkener ( Da ser det ut som du har mer mat på tallerkenen enn du egentlig har. Spis litt mindre enn du vanligvis gjør.)

♦ Mer av kjøtt og grønnsaker enn pasta, ris og poteter.

♦ Finn ting du liker som kan dempe søtsuget. ( F.eks: Vaniljekesam med kanel, smoothie, bær, vann med sitron)

♦ Spis bær fremfor frukt.

 

Nå ser dette mye ut på en gang, men meningen er ikke at du skal gjøre alle endringene på samme tid. Bestem deg for en og en ting du skal endre hver nye uke.

Om du skulle sprekke en gang så betyr ikke det at alt er ødelagt og til ingen nytte. Ta med deg det du lærte av det og fortsett veien videre.

 

Ønsker deg hell og lykke på veien.

 

 

// Linn

IMG_6091


I lang tid har jeg hatt begrensninger for meg selv som har ført til at jeg ikke har klart å dele på samme måte som tidligere. «Livet skjer» og sånn er det for oss aller fleste dødelige. Jeg har lenge gått med en indre konflikt. En konflikt jeg heller ikke har hatt lyst til å dele, før nå…

Jeg har har hatt behov for tid…

Det å dele såpass mye av seg selv, det krever sitt. Samtidig har jeg vært alt for streng med meg selv.

Det siste året har bydd på mange utfordringer…

Mange av utfordringene har jeg valgt selv, som for eksempel å gjennomføre skolegang. Det var et bevisst valg. Noe jeg selv ønsket.

Jeg valgte å gå ut av forholdet jeg var i. Det var også ett bevisst valg, selv om det var en veldig vanskelig avgjørelse å ta, så var det gjennomtenkt. Jeg ble på samme tid alenemor, et bevisst valg. Det krevde sitt alt dette sammen med studier. Jeg begynte også i ny jobb som personlig trener like etter.

I tillegg til egenvalgte utfordringer har jeg møtt på mange utfordringer jeg ikke har valgt. Noe er for tøft til å deles, enda..

Jeg har tenkt tanken at jeg skulle ønske jeg kunne være foruten. Det forstyrret prosessen min og alt det selvvalgte jeg skulle gjennomføre og håndtere, og etterhvert så ble det såpass tøft at det virkelig begynte å tære. Jeg har vært igjennom ting som har gjort fryktelig vondt og det har vært vanskelig å takle.

Allikevel fortsatte jeg å kjempe. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle komme meg igjennom. Når jeg ser tilbake på det i dag vet jeg at jeg ikke hadde klart det uten de menneskene jeg har rundt meg, familie, venner og kollegaer. De har vært en stor støtte og guidet meg igjennom. Jeg vet også at jeg ikke ville kommet meg igjennom uten de verktøyene jeg har fått med meg i mentaltrener utdannelsen. Jeg er veldig takknemlig. Ord kan egentlig ikke beskrive det godt nok.

Alt dette har vært en utfordring for meg å dele, jeg har vært redd for å fremstå som uproff.

«Jeg skal jo egentlig være så forbanna sterk mentalt jeg nå,» er ordene jeg har fortalt meg selv. Jeg kan ikke vise verden at jeg har det vanskelig.

Jeg ser nå at det ikke er sant. Når alt kommer til alt så er jeg bare et menneske, ikke at det er bare bare, men jeg er fortsatt meg. Jeg har fortsatt de samme opplevelsene og følelsene som tidligere.

Når jeg ser tilbake på det, så har jeg faktisk vært så forbanna sterk. Jeg har stått i det, kommet meg igjennom. Fullført. Og selv om jeg sier at jeg har tenkt tanken at jeg skulle ønske jeg kunne vært foruten, så har jeg lært utrolig mye om meg selv.

Jeg ser at jeg takler utfordringer på en bedre måte enn før. Den jobben jeg har gjort har vært verdt alt blodslit og tårer.

Og når det kommer til det å dele, så er det en styrke i seg selv. Det å vise sin sårbarhet ER å være sterk.

Jeg trengte bare litt tid for å se det igjen, oppdage det på ny.

Jeg har ingenting å være redd for, så lenge jeg er ekte.

// Linn

 

59Janes Fotografi-Linn

58Janes Fotografi-Linn


Det føles så utrolig godt å være tilbake etter ferien. I dag hadde jeg kunde dag på OPC og det var et gledelig gjensyn med stor treningsglede blandt de alle. Både min motivasjon og deres var på topp. Jeg blir jo litt glad i kundene mine og. Vi får et tett bånd i tiden vi har et samarbeid, så jeg gledet meg veldig til å ha time med noen av de i dag.

Det har vært helt fantastisk med ferie. Jeg har virkelig hatt behov for en pause. Jeg tror egentlig at jeg har glemt å puste det siste halvannet året. Føler meg mye bedre, og er motivert for en høst fylt med mye spennende.
I tillegg har jeg fått brukt mye tid sammen med de jeg er glad i, og det betyr mye.

Jeg fikk skviset inn en økt selv i dag, og første øvelse ut etter oppvarming ble knebøy. Skal sies at det er lenge siden sist og det merket jeg godt. Må legge meg litt i hardtrening igjen for å få inn god teknikk.

Det ble en god helkropps-økt, test den ut hvis du har lyst:

ØVELSE                                                SET        REP        PAUSE
A      Knebøy                                            4               6            90sek
B      Chins med strikk                        4             6-8         90sek
C1   Hipthrust                                       3             8-12
C2   Sittende roing                             3             8-12       45sek
D1  Benkpress med hantler          3             8-12
D2  Rygghev                                          3             8-12      45sek
E      Sideplanke                                     2               PR        60sek

Dette er ØKT 1 av to økter jeg kjører i en oppstartsfase etter ferien. Legger ut
ØKT 2 en av de neste dagene.

Jeg sliter fortsatt med å få lastet opp bilder desverre, klarer ikke å finne ut av problemet selv desverre. Legger de inn så fort jeg har fått teknisk hjelp.
Ønsker dere en fortsatt fin torsdags kveld 🙂

Linn


Mens jeg ventet på at det skulle bli min tur, ble jeg mer og mer nervøs. Det bygget seg opp underveis, og det føltes det ut som at jeg skulle besvime.

Jeg skulle holde min første presentasjon i dag. Det var egentlig ingen stor sak, men en del av læringen på skolen for å forberede oss til å kunne holde større foredrag. Oppgaven vi fikk var å presentere noe vi virkelig brenner for.

Da jeg fikk beskjeden om dette i går så jeg ikke på det som en stor utfordring. Selv om jeg vet at jeg blir nervøs når jeg skal snakke forann større forsamlinger tenkte at dette skal jeg klare fint. Å skulle fortelle om noe som engasjerer bør jo i utgangspunktet ikke være et problem.

Vi skulle alle opp på podiet og det skulle også bli gitt feedback tilbake til hver enkelt for forbedringspotensiale.

Jeg var en av de siste som skulle opp. Underveis som jeg ventet på min tur, begynte blodet å bruse, hjertet hamret og jeg strevde med å få kontroll på pusten.

Dette var jeg ikke forberedt på. Dette kunne ikke ende bra..

En av mine drømmer er å kunne komme over denne skrekken. Det er et mål å kunne holde workshop og foredrag for å kunne inspirere, motivere og hjelpe med den kunnskapen jeg sitter inne med.

Etter denne opplevelsen gravde jeg vel min egen grav. Drømmen kunne jeg vel bare skrinlegge..?

Nei! Så absolutt ikke. Denne drømmen, målet og håpet skal bestå og det skal gjennomføres.

Jeg entret podiet og gjennomførte med glans. Tross sjelven i beina og et hode som bruset.

Forbedringspotensiale har jeg masse av. Det er det som er så fint med tilbakemeldingene alle menneskene gir fra seg. Uten det vil jeg ikke kunne få fremgang. Ikke minst, som ordtaket så fint sier: Øvelse gjør mester.

Jeg knakk den første kneika.

Igjen følte jeg en stor mestring på å ha gjennomført. Jeg må jo bare leve opp til at jeg er bitt av #utavkomfortsonebasillen.

For deg som har lyst til å vite mer om hva jeg snakket om, så kommer det et eget innlegg om det senere. Det er nemlig et prosjekt og et stort mål som skal gjennomføres neste sommer, og det kan ikke avsløres riktig enda. Men absolutt verdt å få med seg når tiden er inne for å avduke.

Nå skal jeg få meg en god natt søvn. Jeg skal drømme om drømmene..

God natt der ute.

IMG_8922